Velsigner ortodokse kristne krig?

Terje Clausen fortjener ros for et reflektert innlegg i Dagen 5.2. I en tid der debatten ofte reduseres til moralske slagord, viser han vilje til å ta både evangeliet og historiens kompleksitet på alvor. Særlig viktig er hans erkjennelse av at staters sikkerhetsinteresser ikke kan avskrives som irrelevante eller umoralske i seg selv. Det gir teksten en realisme som ofte mangler i omtalen av kirke og krig.

Et avgjørende, men ofte oversett poeng i denne debatten er hva en kirkelig «velsignelse» faktisk innebærer. I klassisk kirkelig forståelse – særlig i den ortodokse tradisjonen – er velsignelse selvfølgelig aldri en blankofullmakt til vold eller drap, men en bønn om at Guds vilje må skje. Også der mennesket befinner seg i nød, plikt og tragiske omstendigheter. 

Kirken velsigner mennesker, ikke handlinger. Vi ber om barmhjertighet, beskyttelse og omvendelse. Samtidig er det viktig å understreke at ortodoks teologi aldri har betraktet krig som noe godt. Krig forstås som et onde uansett, en følge av syndens og verdens fall, også når den oppfattes som nødvendig. Nettopp derfor har den ortodokse kirke tradisjonelt pålagt soldater som har deltatt i handlinger som har ført til død, en periode med avhold fra nattverden. Dette er ikke en straff, men en erkjennelse av at det å ta liv – selv i krig – skader menneskets forhold til Gud og krever bot og helbredelse.