Vekkelse og systematisk teologi
- Pinsekarismatikk i ulike former er ikke oppskriften til vekkelse og fornyelse - troskap til Bibelen og Paulinsk teologi fungerer bedre.
Peter sto fram på pinsedag, fylt av Den Hellige Ånd, og talte til folkemassen i Jerusalem. 3000 sjeler ble omvendt, døpt og tillagt menigheten. Det var stor vekkelse og fremgang for evangeliet.
Denne beretningen har vært grunnlaget for pinsebevegelsens teologi i over 100 år og vel så det.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Fortellingene om de «salvede Guds apostler» har inspirert ulike vekkelsesbevegelser og ulike pinseretninger også i de senere år, og mange har forventet vekkelser tilsvarende den apostelen Peter fikk oppleve.
Vi glemmer lett at selv Jesus samlet store folkemengder, som ville tro og følge ham, men det ble få igjen når den første begeistringen var over. Av dette lærer vi at utbredelsen av Guds rike ikke er knyttet til vekkelseskampanjer, metoder og teknikker, men til at den enkelte på ulike måter kommer til tro, og blir værende i troen.
Denne store vekkelsen i Jerusalem ble aldri nødvendigvis så omfattende. De fikk slite med lærestrid, splittelser, loviskhet, frafall og synd. Det var Paulus som fikk oppgaven å rydde opp i rotet. Han fikk teologien på plass. I år 70 e.kr. var det omtrent over og ut for de kristne, Jerusalem ble okkupert, plyndret og brent. De kristne ble spredt i alle retninger, men de tok Ordet, ilden og budskapet med seg hvor de så kom.
Debatten i Dagen om teologisk tradisjon i lavkirkelige sammenhenger, er igjen kommet opp med full tyngde etter at førsteamanuensis Arne Helge Teigen skrev et innlegg hvor han tar et oppgjør med lavkirkelig teologi.
Etter min mening var det riktig og ryddig alt som Teigen skrev, men det opplevdes skuffende å se den motbør teologen fra Fjellhaug fikk i gjensvar og kommentarer. Denne gangen er det med utgangspunkt i pastor Bill Jonhsons skrifttolkning at debatten vekker følelser og kjensler hos ledere og meningsbærere innenfor menighetslivet.
Det er ikke et lite og beskjedent tema som tas opp, men selveste «Kristi guddommelighet», og hvorvidt vi som menighet og lekfolk kan «salves av Gud» til å utføre under, tegn og guddommelige gjerninger slike den salvede Kristus gjorde.
Stadig vekk får vi slike teologiske debatter, men jeg spør meg selv om det er følelser og synseri som mest gjør seg gjeldende i slike debatter, eller om det er konstruktiv teologisk diskusjon.
Jeg tror svaret ligger i Guds ord og Bibelens menneskesyn. Er vi omvendte syndere noen stakkarer som med nød og neppe slipper inn i Guds rike, eller er vi salvet og utrustet med kraft og nådegaver som gjør oss nesten til Herrer over liv og død?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For 100 år siden fikk pinsebevegelsen innflytelse på kristenlivet i Norge, noe de opplagt måtte få siden dette faktisk var en form for vekkelse hvor titusener ble omvendt og tillagt menigheten.
Mange i dagens frimenigheter identifiserer seg med denne pinsevekkelsen og har bakgrunn, tradisjoner og røtter derifra. For min egen del kom jeg inn i denne tradisjonen, etter først å ha blitt omvendt i luthersk miljø på 80-tallet.
I det pinsekarismatiske miljøet på 80- og 90-tallet var det en sjargong, og en utbredt oppfatning, at det pinsekarismatiske var det eneste bærekraftige og levedyktige menighetsalternativ. Når så «trosmenighetene» oppstod, forklartes dette med at det var den nye «formen» Gud nå hadde bestemt. Det skulle være fart og driv, seiersrapporter og høy musikk.
Frikirker på luthersk bakgrunn lot seg også inspirere, og byttet gjerne ut sangbøker til fordel for «lovsang» med sanglederteam og utstrakt instrumentbruk. Det teologiske hovedfokuset og trykket lå på troen på vekkelse, vekst, rekruttering og fremgang. Dette skulle underbygges med vitnesbyrd om frelse, helbredelse, tegn og undere som hadde skjedd. Dette skulle i sin tur gi ny næring til å få enda flere frelste og nye seiersrapporter. Denne grunntonen kjenner vi igjen i diverse kristen-tv den dag i dag.
For min egen del var jeg en svært ivrig medarbeider for denne ideologien, og jeg var delaktig i mange ledd i menighetslivet. Etter hvert som årene gikk og det uteble med vekkelsen som predikantene hadde lovet, følte jeg en viss motløshet og jeg måtte reorientere meg teologisk, selv om jeg både hadde mellomfag i kristendom og hadde gått på frikirkelig bibelskole.
Jeg tror at når mange norske ledere i dag søker åndelig inspirasjon og teologisk veiledning fra såkalte vekkelser, enten det er Lakeland, Hillsong eller pastor Johnson i Redding, så er det å gå vill i et feil veikart.
Veien å gå, for det lavkirkelig lederskap, så vel som høykirkelige, er å gå veien om systematisk teologi. Paulus la sikkert ned mer tid og krefter på å renskrive sin teologi, enn hva han gjorde på å misjonere og å gjøre tegn og under for verdens øyne.
Altfor mange frikirkelige teologer henter sin lærdom fra dollarpredikanter som ikke har det intellektuelle og teologiske åndelige gangsyn som kreves for å holde menigheten fri fra vranglære og synd.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Mange mennesker sliter i frimenighetene våre fordi de med årene innser at de ikke klarer å «bære salvelsen» de var lovet av lederskapet. Heller kom ikke den store vekkelsen som var lovet. Tvert imot løfter fra teologene, har mange lidd skipbrudd i sin tro, og sitter igjen med mistet tro på både Gud og menighetsliv.
Mange sliter med bitterhet mot menigheten sin og arr i sjelen på grunn av åndelige overgrep, profetier som ikke ble oppfylt og helbredelser som ikke inntraff. Nære venner døde av sykdom når det ble profetert helbredelse. Mange med meg har sett åndelig maktmisbruk, åndelig hjernevask og pastordyrkelse.
I skyggen av dette har det rådet en kultur hvor kritikk ikke skulle tåles, da det truet enheten og fellesskapet. Noen av oss har fått sett enda verre forhold som økonomisk utroskap, hor og urenhet i lederskapet. For mitt vedkommende har jeg konkludert med at dette er frukter av feil teologi og en lettsindig teologi.
Noe må være feil når tungetalende ledere, såkalt «fylte med den Hellige Ånd» blir avslørt i «verdslige» synder, misligheter og frafall.
Det faktum at mange faller fra troen, skyldes etter min erfaring at den enkelte har mistet den barnslige troen, gleden og frelsesfryden. Den forsvant da den ble erstattet av menneskefrykt, frykt for ikke å være god nok for Gud, og en følelse av at ens gode gjerninger aldri strekker til, hverken for Gud eller mennesker. Dette er slavebundenhetens og lovtrelldommens sanne vesen.
La oss ikke forkaste den systematiske teologi og erstatte den med åndelige metoder og teknikker som er menneskeskapte.
Teologi Torgeir Tønnesen Bergen
