Luthersk og karismatisk debattkultur
- Moderne karismatikk er i all hovedsak også preget av at bibeltroskapen holdes høyt i hevd. Da skulle det ikke være særlig omstridt at også helbredelsespredikanter må tåle at forkynnelsens læremessige innhold blir prøvd på Guds ord.
Det er ingen grunn til å tro annet enn at Fjellhaug-teologen Arne Helge Teigen hadde Guds rikes sak for øye da han torsdag i forrige uke etterlyste et oppgjør med Redding-pastor Bill Johnson.
Siden den gang har debatten gått friskt i Dagen, både på papir og nett.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Noen har uttrykt støtte til Teigens etterlysning, mens enda flere har tatt Johnson i forsvar.
Debatten har blant annet illustrert en viss forskjell i debattkultur. Mens man i lutherske kretser har nokså godt utviklede tradisjoner for meningsbrytning, også offentlig, er ikke denne tradisjonen like utviklet i mer karismatiske kretser. Der er teologien i mindre grad formalisert, og kritisk debatt blir raskere vurdert som truende.
Flere av dem som har skrevet til forsvar for Bill Johnson har knapt brydd seg med å gå inn i den alvorlige kritikken Teigen fremmet, de viser heller til alt det positive som skjer i og rundt Bethel-menigheten i Redding. Dermed får man fort to debatter som går parallelt.
Gårsdagens lesverdige kronikk av pinseteologen Øyvind Gaarder Andersen var et hederlig unntak i så måte.
Han viste at Johnson slett ikke er alene om den grunnleggende vurderingen av hvordan Jesus utførte sine undergjerninger, og plasserte slik teologien i en sammenheng.
I dagens avis gjør Kjersti Karlsen også et forsøk på å vise til uttalelser Johnson selv har kommet med om sitt syn på Jesus som sann Gud og sant menneske (se side 20).
Det synes dessverre å være en gjentakende refleks i noen karismatiske miljøer at når man blir angrepet, svarer man med å ta mannen i stedet for ballen.
Ikke minst viser man til skriftordet om å prøve treet på fruktene (Matt 12:33). I Bill Johnsons tilfelle handler dette særlig om å vise til de mange helbredelsene som har funnet sted i og gjennom Bethel-miljøet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Noe av den samme argumentasjonen ble brukt da møteserien med Todd Bentley pågikk i Lakeland i 2008: Miraklene var langt viktigere enn å vurdere innholdet i Bentleys forkynnelse.
Det kan være nyttig å understreke at de som har fortalt om helbredelser enten det var i Lakeland, i Redding eller andre steder virkelig kan ha mottatt guddommelig hjelp. Gud har brukt ufullkomne mennesker før. Vi er imidlertid på teologisk ville veier hvis vi bruker vitnesbyrd om mirakler som alibi for å ikke vurdere det som blir sagt og det som skjer i forhold til Guds ord.
Moderne karismatikk er i all hovedsak også preget av at bibeltroskapen holdes høyt i hevd. Da skulle det ikke være særlig omstridt at også helbredelsespredikanter må tåle at forkynnelsens læremessige innhold blir prøvd på Guds ord.
Skriftordet om å kjenne treet på fruktene er derfor relevant, men det blir aldri fremstilt som det eneste kriteriet for å vurdere en åndelig praksis eller tenkning.
Derfor kan vi godt anerkjenne det gode som skjer både i Redding og andre steder, samtidig som vi opprettholder bevisstheten om at Guds ord er vår høyeste rettesnor for både lære og liv.
Tarjei Gilje
redaktør i Dagen
