Veivalg i Normisjon
Norge har en rik historie å ta vare på som sendenasjon.
Det kom som en overraskelse for mange da Normisjons markante generalsekretær Rolf Kjøde i april meldte at han til nyttår gir seg etter ti år i stillingen. Fremgangsmåten ligner den Misjonssambandets tidligere generalsekretær Ola Tulluan valgte, da han i 2010 meldte sin avgang og ville gi sin etterfølger tid til å sette seg ordentlig inn i sakene før generalforsamlingen i 2012.
Normisjons neste generalforsamling er i 2015, og den nye generalsekretæren får dermed omkring et år på seg før sakspapirene må være ferdige.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den nye generalsekretæren tar over en organisasjon som, i likhet med de øvrige bedehusorganisasjonene, befinner seg i omfattende omstillingsprosesser. Normisjons historie strekker seg tolv år tilbake, men Santalmisjonen (1867) og Indremisjonsselskapet (1868) hadde begge lange røtter i norsk misjon.
Det var et nytt grep da man valgte å slå sammen en ytre- og en indremisjonsorganisasjon, og det skjedde ikke uten motforestillinger. Men det skulle ikke være et unaturlig grep, med tanke på kirkens kall til å nå alle folkeslag. Fortsatt er det om å gjøre at arbeidet med å bygge identitet i organisasjonen fortsetter. Det er ikke noen enkel oppgave i en tid hvor flere etablerte sammenhenger sliter med å opprettholde lojaliteten utover den lokale forsamlingen eller menigheten.
Fjorårets generalforsamling gjorde tydelig at det internt i organisasjonen finnes en viss skepsis med tanke på å havne i en slags opposisjonsrolle til Den norske kirkes menigheter. Mens Normisjons egne Storsalen i Oslo, IMI-kirken i Stavanger, Norkirken i Bergen og Salem i Trondheim utmerket godt klarer seg på egen kjøl, kom det også frem et sterkt ønske om fortsatt å påvirke Den norske kirke innenfra, blant annet ved å få inn folk med tilknytning til Normisjon i landets sokneråd.
Nøkternt sett virker det mest sannsynlig, gitt at utviklingen i Den norske kirke fortsetter i samme retning som nå, at de lutherske bedehusorganisasjonene i større grad kommer til å satse på egne menighetsstrukturer. Imidlertid vil det nok også i fremtiden finnes store variasjoner her, og det vil mange steder finnes velfungerende menigheter i Den norske kirke som også er egnet for misjonærrekruttering.
Innen ytremisjon beskriver den omtalte strategiplanen klokelig Europa som en viktig misjonsmark, i erkjennelsen av at evangeliets tyngdepunkt i stor grad har flyttet seg til det såkalte globale Sør. Ikke desto mindre er det fortsatt en trist kjensgjerning, som strategiplanen også påpeker, at mindre enn fire prosent av den kristne kirkes misjonærressurser er sendt til den minst nådde fjerdedelen av verdens befolkning.
Her vil Normisjon, med utgangspunkt i sin historie, særlig prioritere Sør- og Sentral-Asia.
Samtidig som norske misjonsorganisasjoner i tiden fremover må vie hjemmearbeidet mer oppmerksomhet enn før, må dette aldri få en slik posisjon at kallet til ytremisjon blir glemt. Norge har en rik historie å ta vare på som sendenasjon, og fortsatt finnes det mange folkegrupper som er ukjente med evangeliet om Jesus Kristus som verdens frelser.
Vi ønsker Normisjons nye generalsekretær lykke til med store og viktige oppgaver.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
