Ved et vannskille

Da Kirkemøtet tidligere i år vedtok ny liturgi for likekjønnet ekteskap skapte Kirkemøtet i Den norske kirke et vannskille i forhold til bibelens normative og argumentative funksjon i møte med viktige teologiske og etiske spørsmål

Den norske kirke har med dette to ulike lærestandpunkt om ekteskapet. At man har samlet disse i en felles liturgibok bidrar til en forvirring og tilsløring av det som er virkeligheten. Selvsagt er den etablerte liturgien fremdeles i bruk og, for noen av oss, den eneste tenkelige.

I debattene er det forsøkt fremstilt at likekjønnet ekteskap er et tema på lik linje med andre tema som der er ulike syn på. Biskopen i Borg sammenligner det med bruk av elektriske gitarer i kirken (Dagen januar 2017) Vanligere er oppfatning til biskopen i Bjørgvin som hevder at spørsmålet er å sammenligne med temaer som skilsmisse/gjengifte, abort osv. (VL februar 2017).Tenkningen har vært at det eneste som nå har skjedd er at vi har fått et nytt tema som kirken kan ha ulike syn på. Ideen om at spørsmålet vurderes som ikke kirkesplittende ligger til grunn for denne forestillingen.

Mot dette vil jeg hevde at spørsmålet om likekjønnet ekteskap representerer et vannskille i kirken. Derfor dette innlegget. Derfor slutter folk i sine prestestillinger, derfor slutter folk å gå i kirken, derfor er det mange som er dypt fortvilet. Dette går ikke over - saken er for avgjørende til det.

Med dette handler det ikke lenger om likekjønnet ekteskap, men om fundamentet for kirken.

Vi vet det finnes en rekke spørsmål som det er ulike syn på i kirken. Noen er nevnt. Grunnen til at slike ulike syn oppstår kan samles, minst, i to punkter:

1. Skriftene selv gir en åpning for ulike tolkninger.

2. Skriftens budskap møter livets forgjengelige virkelighet på en slik måte at mennesket står i fare for å ødelegges.

De ulike syn oppstår gjennom ærlige og vanskelige tolkninger av Skriften og ulike vurderinger av hvor skjæringspunktet mellom Skriften og smertefulle og ytterst kompliserte livsvilkår dras. Forskjellige mennesker, tradisjoner og kirkesamfunn kommer til ulike standpunkter. Det er noe vi, stort sett, lever bra med og som ikke hindrer samarbeid og fellesskap.

Fundamentet for en slik uenighet ligger nemlig i dette vesentlige at uansett hvilken retning skrifttolkning og nødrettstenkningen fører, holder man fast på Skriften som inneholdende Guds opprinnelige vilje.

Vedrørende likekjønnet ekteskap skapes det et vannskille i forhold til Skriftens argumentative vekt. I Lærenemdas uttalelse (Skriftforståelse og skriftbruk ved særlig henblikk på homofilisaken - 2006) var det enighet på alle sider av bordet om hva skriftens tekster sier. Ekteskapet er innstiftet mellom mann og kvinne. Skillet har gått på vektingen av tekstene i møte med andre viktige hensyn. Den “liberale side” har vært villig til å sette til side teksten av hensyn til enten “dype menneskelige erfaringer” eller såkalte overordnede tanker/prinsipper som man mener å kunne utlede fra bibelen. Det er det liberale teologer gjør. På sett og vis er det ok. Jeg forstår tankegangen. At den konservative del av KM og vår kirke også går med på denne tankegangen, i den forstand at de nivellerer det hele til en diskusjon om «syn», er overraskende.

Det er i dette vannskillet ligger: når KM i år gjorde sitt vedtak vektes Skriftens “åpenbare mening” opp mot andre gode formål og forståelsesmåter. Skriften settes i dette vedtaket til side. Ingen forsøk på å anføre alternative tolkninger av aktuelle tekster. Ingen tilløp til en nødrettstenkning slik det er akseptert i andre vanskelig etiske spørsmål. Vedtaket setter ganske enkelt Jesu` ord til side. Dette er nytt og radikalt. Dette er årsaken til all fortvilelse og frustrasjon som åpenbart ikke kommer til å gå over.

Hva er det vi nå sitter igjen med som kirke? Til stadighet utfordres vi som kirke på ulike spørsmål av dogmatisk og/eller etisk karakter. Å svare kristelig sant er ikke noe vi gjør for kirkens skyld enda mindre for Vår Herres skyld. Vi gjør det for de mennesker vi er kalt til å vitne for og beskytte mot alle de krefter som vil føre folk på gale veier. Det ene Gudgitte fundament for dette arbeidet er bibelen. Som et resultat av det nevnte vedtak i KM og premissene for det mener jeg vi vil slite med troverdigheten neste gang vi som kirke vil henvise til Skriften i et forsøk på å finne sannhet.

Hva har vi stedet? Kvalifisert synsing og ulike interessegrupper har fått en enda viktigere plass. Synsing som gjerne bygges på overordnede tanker utfra bibelen, men like fullt synsing. Interessegrupper som lett finner tanker i bibelen som understøtter deres interesse, men like fullt interessegruppers kamp.

Gjør det kirken mer åpen, mer raus, mer relevant?

Gjør det kirken mer fylt av Guds kjærlighet?

Jeg tror ikke det.

Jeg er overbevist om det motsatte.