Ved Benkows båre
Nå er det vi andre som må fortsette å kjempe.
Norsk pinsestillhet ble 18. mai brutt av den triste nyheten om at Jo Benkow har gått bort. I dag skal han begraves på den jødiske gravlunden på Helsfyr.
Jo Benkow var uten tvil Norges mest kjente jøde. Han var den første jøden som ble valgt inn på Stortinget. Og er var den norske jøde som har nådd lengst opp i samfunnshierarkiet da han i 1985 ble valgt til stortingspresident. Det er som kjent den nest fremste posisjonen i landet vårt, bare overgått av Kongen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Benkow tilhørte en minoritet som eidsvollsmennene mente var så fordervet at det eneste riktige måtte være å utestenge alle jøder fra adgang til riket. Det norske grunnlovsforbudet mot jøder gjaldt frem til 1851. Noen generasjoner senere ble altså en representant for denne minoriteten øverste leder for vår nasjonalforsamling.
Som rikskjent politiker var Benkow med på å skape forståelse for jødisk religion og kultur i Norge. Sannsynligvis har han også mer enn noen annen bidratt til respekt for jøders bidrag til norsk i samfunnsliv. Det gjorde han selvfølgelig i kraft av sitt politiske virke, men også i stor grad gjennom selvbiografien «Fra synagogen til Løvebakken», som kom ut i 1985. Boken oppnådde et sensasjonelt høyt salgstall på 250.000 solgte eksemplarer.
Både familiens og hans eget 88 år lange liv bærer vitnesbyrd om den dramatiske historien til den norske jødiske minoriteten.
Familien til Benkow kom til Norge som et resultat av jødeforfølgelsen i Russland i 1905. Hans far var fotograf, og hans farfar Chaim Eliah Benkowitz var til og med keiserlig russisk hoffotograf. Selv ble Benkow født i Trondhjem i 1924 og utdannet seg til fotograf som sine forfedre.
Jo Benkow klarte å komme seg unna arrestasjonen og deportasjonen av de norske jødene i 1942. Han flyktet over til Sverige og sluttet seg etter hvert til de norske styrkene som kjempet mot nazistene på de alliertes side. Faren og broren kom etter, mens kvinnene i familien ble igjen i Norge. De ble deportert til Auschwitz og gasset ihjel. Lars Roar Langseth skriver i biografien om Benkow at denne opplevelsen ble skjellsettende for Jo Benkow.
Da krigen var slutt kom Benkow tilbake til Norge og debuterte politisk i Unge Høyre, der han ble formann i 1949. I 1965 ble han innvalgt på Stortinget, hvor han satt i nesten tre tiår frem til 1993, de siste to periodene som stortingspresident.
Benkow utviste tidlig et sterkt og progressivt sosialt engasjement som medlem av Stortingets sosialkomité. Der ble han en energisk forsvarer av velferdsstaten på konservative premisser.
Benkow var ikke spesielt religiøst aktiv, men gjennom livet fikk den jødiske forankring større og større betydning for ham.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
En viktig arv Benkow etterlater seg er viktigheten av å akseptere annerledeshet. Det Norge som Benkow ble født inn i var i stor grad et homogent samfunn. Det Norge som Benkow forlot, er i ferd med å bli et multikulturelt samfunn. Benkow levde et liv der han stadig ble påmint om at han var «annerledes», samtidig viste han at det i Norge var mulig å få posisjoner og makt til tross for dette.
Han brukte mye engasjement de siste årene av livet sitt på å bekjempe hatet, og da spesielt i kampen mot antisemittismen. Den kampen er langt fra vunnet. Og nå er det vi andre som må fortsette å kjempe.
Uten Jo Benkow.
