Vårtegn?

Alt blir ikke nødvendigvis helt bra slik vi håpet da barna tegnet regnbuer i vinduer i fjor. Men det blir bedre.

Det begynner å komme vårtegn i avisspaltene. Etter en lang og nedstengt vinter så spirer det nå tidvis og stedvis fram noe optimisme.

En britisk spaltist skriver om hva vi har lært. Som om alt knyttet til pandemien snart er over. De tørre tallene om vaksiner gjør at håpet brer om seg.

Snart tjue millioner mennesker er vaksinert i Storbritannia. Så det våres litt i avisspaltene mellom kriserapportene om nye lokale utbrudd og mutasjoner.

Selv hadde jeg tenkt å skrive om trøtthet. For det er det jeg synes har vært fremtredende i kulturen vår siden nyttår. Det er det folk snakker om rundt meg. Slitenhet, en slags apati, venting, for mye søvn eller søvnproblemer, manglende kreativitet.

Vi er trøtte av det digitale, vi er trøtte av å finne nye positive måter å forholde oss til pandemien på nå. Vi vil ha livet tilbake slik vi kjente det.

Kanskje har det å gjøre med at jeg bor i Oslo hvor det meste har vært stengt. Vi husker ikke lenger hva som stengte når eller om kjøpesentrene er delvis åpne eller om noen av restaurantene åpner igjen denne uken.

Vi husker ikke helt når vi sist hadde gjester hjemme heller. Eller hvor mange dager vi har vært på jobben siden nyttår, det har vært så mange dager med hjemmekontor.

Men vi vet at vi alltid bruker munnbind på butikken. Vi har lagt oss til vanen med å stå langt fra alle vi snakker med også. Gjestfrihet har fått en uvanlig og voldsom bråbrems i samfunnet vårt her jeg bor.

Det har vært så lite av det. Det har vært disse substituttene; kreative digitale sosiale treff, velsignede gåturer og noen utendørs aktiviteter i fellesskap med andre. Men ellers har det vært en mager vinter.

Likevel: det finnes noen virkelige vårtegn innimellom trøttheten og pandemiproblemene. De besøkene jeg gjør hos de mennesker jeg kjenner som lever alene, de besøkene er vårtegn for meg. Det å komme inn i en annens stue hvor noe er satt fram på bordet. Det å sitte i en annens hjem, lytte til et annet liv.

Så ja, våren kommer. Den virkelige våren, sola ute, varmen, den første grønne planten som stikker hodet opp av jorda.

Men de fleste av oss har et stykke igjen til det virkelig våres i oss selv. Det slår meg at trøttheten mange opplever nå er nært beslektet med en slags motløshets ånd.

Denne klebrige følelsen av mismot, av tyngde, av at ingenting nytter, av at det er best og enklest og klokest å overgi seg til en eller annen vane som gir et øyeblikks løft; sove, spise for mye, sløve foran en skjerm, alt dette som døyver følelsen en stund.

Motløshets ånd kommer med så mange unnskyldninger. Pandemien gjør at trøtthet og motløshet ikke bare er et andaktstema, men heller et samfunnsanliggende for tiden.

Det er en annen ånd som Bibelen skriver om i motsetning til motløshets ånd, nemlig «Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom» slik det står i 2. Tim, 1,7.

Denne trøttheten møter i hvert fall jeg på ulike måter. Jeg kjenner den hos meg selv de dagene sofaen frister mer enn gåturen.

Jeg hører den i stemmen til presten jeg snakker med på zoom, han sier han har alle disse oppgavene, alt han burde, men han har ikke helt ork. Jeg ser det i ansiktet til en ung kar som bare har blekna litt, mista glansen de siste månedene.

Jeg hører det i den slitne stemmen til en ensom eldre dame. Jeg møter det i det matte blikket til mennesker som prøver å unnvike «hvordan går det» spørsmålet.

Ja, det er fine ting ved hjemmekontor og mer tid med familien hjemme. Det er fint at det våres i naturen nå. Men kan vi gjøre noe med den motløse trøttheten vi møter i oss selv og andre?

Ja. Vi kan det. Her noen forslag. Så er det kanskje andre ting som passer bedre for deg og din livssituasjon. Men dette er noen ideer jeg tenker på nå:

Bønn. Be om kraft, kjærlighets og visdoms ånd.

Gjøre noe praktisk. Noe du liker å gjøre som du vet pleier å gi deg ny giv.

Gjøre noe fysisk. Skru av skjermene og gå ut en tur.

Gjøre noe i fellesskap. Ring noen. Foreslå et telefonmøte, det går an å ha gruppesamtaler hvis noen ikke kan bruke digitale verktøy. Eller planlegg en gåtur med flere. Spill brettspill online med venner i karantene.

Gjør det som er mulig. Når det er lov å gå på besøk så gjør det. Den enkle gleden jeg nylig hadde av å spise middag hjemme hos noen andre enn meg selv, var i seg selv livgivende.

Tren opp takknemlighetsmuskelen. Hva gleder jeg meg over i dag? Hva var mine små seire i går? Hva ser jeg fram til i morgen?

Motløshets ånd er midlertidig.

Ja, vi er trøtte.

Og alt blir ikke nødvendigvis helt bra slik vi håpet da barna tegnet regnbuer i vinduer i fjor.

Men det blir bedre.