Variabel trosopplæring

Et stort ansvar er lagt på trosopplærerne i Den norske kirke. De har en særdeles krevende jobb. Det er viktig at de lykkes.

Den norske kirke har en enestående naturlig kontaktflate. Ingen andre trossamfunn er i nærheten av å nå så mange barn og unge som DNK gjør i forbindelse med dåp og konfirmasjon. I dette ligger en gyllen mulighet. Å mestre rollen som trosopplærer for tusener av barn, går likevel ikke av seg selv.

Foreldre som bærer barna til dåpen forplikter seg riktig nok til å oppdra barna til et liv i den kristne forsakelse og tro. Noen tar dette løftet på alvor. Andre gjør det ikke. Slik er realiteten, og slik har det nok alltid vært. Det nye etter trosopplæringsreformen som ble vedtatt i 2003, er at man i større grad er avhengig av barnas og foreldrenes egen motivasjon for å lære.

Der barna for en eller to generasjoner siden fikk sentrale trossannheter servert på skolen, enten de var motivert eller ikke, må kirken nå konkurrere om barn og foreldres oppmerksomhet. Den må ut og gjøre seg lekker på det store markedet av fritidstilbud. Trosartikler og bibelhistorier må konkurrere med fotball og ballett. Det er ikke lett.

Derfor er det avgjørende at kirkens trosopplæringstilbud holder høy kvalitet, både på form og innhold. Dette er nødvendig for å rettferdiggjøre at kirken får 300 statlige millioner til dette hvert år. Hvis tilbudet ikke holder mål, vil debatten om denne store overføringen være like om hjørnet. Men først og fremst er kvalitet viktig for at en skal lykkes med å formidle den kristne troen til kommende generasjoner av barn og unge.

Da er det verdifullt med utspill av den typen prost i Vestre Aker,Trond Bakkevig, kom med i gårsdagens avis. Han er bekymret for om trosopplæringen i Oslo-kirkene er god nok og tilstrekkelig fokusert på kunnskap om den kristne troen. «Den er god en del steder, så kan det gjøres adskillig bedre andre steder», sier han diplomatisk, og tilføyer at han er redd for at man har prioritert en form for trosopplæring som er mer orientert mot kultur.

Spørsmålet som reises er altså om opplæringen jevnt over har god nok kvalitet, og om den bommer på målet. Om man dreier opplæringen så mye mot kulturelle inntrykk, at man verken får formidlet grunnleggende trossannheter eller ført barn og unge nærmere tro.

Vi ser også i kommentaren fra religionssosiologPål Ketil Botvar i samme artikkel at det er en spenning mellom hva trosopplærerne selv ønsker å formidle, og hva de tror at foreldrene er interessert i. Trosopplærere vil gjerne ha inn mer om Jesus og bibelfortellingene, men de er ikke sikre på om det er dette foreldrene ønsker.

Trosopplærerne, enten de er kateketer, menighetspedagoger eller frivillige medarbeidere, er kirkens førstelinjetjeneste. Det er de som har den tetteste kontakten med barn og unge. De har en stor rolle å fylle som formidlere av kristen tro i et stadig mer sekularisert samfunn.

Derfor må kirken investere i dem. De må få nødvendig faglig påfyll og rikelig med støtte og oppmuntring. Så må kirken kvalitetssikre tilbudet, slik at barn jevnt over får god opplæring. Og det trengs slett ikke være noen motsetning mellom trosopplæring og kultur – men det ligger i navnet at dette først og fremst skal være en opplæring i troen.