Våre kristne verdier
Før det fantes Helse Øst og Helse Vest, drev kirkene i Norge sykehus, drevet av det kristne sinnelag for kunnskap og omsorg. Lenge før det fantes Kunnskapsdepartement og utdanningsforbund, var det kirkene som etablerte skoler og utdanning.
Norge er bygget på et bestemt sett med verdier. Dette har vært fundamentet for vår kultur.
Ser vi på historien, har landet blant annet bygget på den kristne troens idealer slik som gudsfrykt, nøysomhet, hardt arbeid, respekt, solidaritet, likeverd og nestekjærlighet. Flere av disse verdiene kjennetegner også i dag de land og samfunn som internasjonalt er i vekst.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er god grunn til å se nærmere på hvorledes disse idealene har påvirket vår kultur i Norge slik at vi kan være bevisste på viktigheten av å videreføre det positive ved kristendommen.
Vårt land er selvsagt også bygget på verdier som har sine røtter i andre historiske strømninger.
Jeg kan nevne romerretten og tanken om det juridiske systemet med bruken av egne advokater som ga enkeltpersoner en helt ny rettssikkerhet. Den greske antikke debatt- og dialogkulturen der Platon og andre filosofer diskuterte saklige argumenter i Aten og andre steder. Eller eksempelvis den sterke påvirkningen fra humanistisk hold på 1800-tallet der man i stor grad videreførte de kristne grunntankene i kulturen og foredlet og moderniserte disse.
En av de store hemmelighetene bak det kristne idealsamfunnet, finner vi i Bibelen, og kristendommens grunnlegger, Jesu egne ord.
«Jeg vil legge mine lovbud i deres sinn og skrive dem i deres hjerte.» (Hebr. 8.10)
Det kristne samfunnsidealet preges av en lovlydighet vi mener at stammer fra gudsfrykt, ikke fra frykt for dommer og politi. Bare slik kan man forklare at samfunn der kristne vekkelser, eller sosiale og åndelige folkebevegelser bres ut, blir harmoniske og lovlydige.
Når loven står skrevet i menneskets hjerte, blir samvittigheten det moralske kompass som skaper tillitsfull sameksistens. Denne loven er beskrevet i Bibelen som det å bære hverandres byrder.
Kristne har i europeisk historie betydd mye for sosial rettferdighet og omsorgen for de som er svake i samfunnet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Lenge før det fantes Nav og sosialkontor var den kristne menigheten omsorgssenteret i samfunnet. Før det fantes Helse Øst og Helse Vest, drev kirkene i Norge sykehus, drevet av det kristne sinnelag for kunnskap og omsorg.
Lenge før det fantes Kunnskapsdepartement og utdanningsforbund, var det kirkene som etablerte skoler og utdanning.
Og lenge før noen hadde hørt om u-hjelp, drev norske kristne misjonærer helsehjelp, utdanning, brønnboring og pengebistand til mennesker i den tredje verden.
Dette er vår arv. Dette er viktige deler i historien om Norge. Det var med oss som med resten av Europa og Vesten. De virkelig store samfunnsforbedringene kom da kristendommen ble utbredt og fikk prege både enkeltmennesker og samfunn.
Vi ser det samme skje i den tredje verden nå. Kristendommen går frem. Samtidig øker fred, forsoning, vekst og velstand mange steder. Endringene ses over tiår.
I år 1900 var det ti millioner kristne på det afrikanske kontinentet. I 2050 vil det være en milliard, ifølge prognosene til kirkehistoriker Philip Jenkins.
Parallelt med hans og andres prognoser for den kristne vekkelsens fremgang, spår økonomene at Afrika vil bli vekstkontinent nr. 1 de neste tiårene. Det globale konsulentselskapet McKinsey melder at Afrika er den utviklingsregionen i verden som gir størst avkastning for utenlandsk kapital, og at denne utviklingen vil styrkes.
Det går en Hans Nielsen Hauge-folkebevegelse over kontinentet Afrika.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Europa preges av tro på u-hjelp og milde gaver gitt fra stat til stat. Det har skjedd mye godt gjennom u-hjelpen, men det finnes ikke nok penger i oljefondet, eller i femti oljefond, til å løfte et kontinent som det afrikanske ut av sin historie preget av fattigdom og krig. Det kan bare afrikanerne selv gjøre, og nå skjer det.
Helt sentralt i kristendommen står idealet om menneskets individuelle frihet og ansvar. Gud skapte mennesket med fri vilje, og satt foran det både det gode og det onde, og lot oss velge.
«Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og dine etterkommere kan få leve.» (5. Mos. 30:19)
Kristen tenkning har ført inn prinsippet om at enhver er ansvarlig overfor Gud for sine gjerninger, og at loven er lik for alle - høy og lav, rik og fattig.
Mer enn tusen år før Jesus ble født, ble den tidlige jødiske lederen Moses gitt dette grunnleggende prinsippet, om at ingen er hevet over loven.
«Dere skal ikke gjøre urett når dere dømmer. Du skal ikke holde med den svake parten og ikke ta parti for den mektige. Du skal dømme landsmannen din rettferdig.» (3. Mosebok 19:15)
En anklager kunne ikke verken fengsle eller drepe den anklagede, uavhengig av egen stilling i samfunnet. Anklageren var selv ansvarlig under den jødiske loven.
I Det nye testamentet finner vi det opprinnelig romerske prinsippet om at to eller tre vitner må til for å gi en anklager rett (Matteus 18: 15-17). Dette prinsippet er nå integrert i de fleste rettsstater, som en del av en gyldig rettsprosess, et konsept som oppstod først under Kong Edvard III, på 1300-tallet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Skillet mellom kirke og stat er fundamentet for et demokratisk samfunn.
Ateister og andre henter ofte argumenter for dette prinsippet for å kjempe mot kristne tankestrømninger i politikken og i offentlig debatt. Men dette skillet var en kristen idé i utgangspunktet.
Tidlige kristne filosofer drøftet inngående et av Jesu ord i møte med fariseerne, og hva det hadde å si for dannelsen av et politisk samfunn:
«Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud!» (Markus 12:17)
Bjarte Ystebø
medforfatter av boken «Ny vind over Norge»
