Vår problematiske grunnlov
Eidsvollsmennene vedtok det vi må kunne kalle en statsautorisert antisemittisme.
Om tre dager går vi inn i et år som vil være preget av 200-årsjubileet for Norges grunnlov. 17. mai 1814 undertegnet Eidsvollsmennene vår nasjons frihetsbrev. Det er en merkedag i vår historie. Vel verdt å feire.
Men midt i festivitasen er det et forhold vi ikke må glemme. Vår høyt prisede grunnlov har også en nattside. Det var nemlig ikke alle som var velkommen i det nye evangelisk-lutherske kongedømmet som ble etablert i Europas nordvestlige ytterkant.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er bare ett annet folkeslag enn det norske som er nevnt i den opprinnelige grunnloven fra 1814. Jødene. De var i følge grunnlovsfedrene en så fordervet rase at de helt måtte nektes adgang til riket. Som det eneste folket på jorden.
Det er både interessant og skremmende å studere den debatten som gikk for seg på Eidsvoll forut for vedtaket om å stenge jødene ute. Grunnlovens kommende paragraf to om landets religion ble debattert av Eidsvollsmennene den 16. april 1814. Og da kom spørsmålet om jødenes adgang til Norge på bordet.
Selv om de færreste av Eidsvollsmennene noensinne hadde møtt en jøde, var de fulle av fordommer mot den jødiske rase. Og de aksepterte glatt datidens herskende konspirasjonsteorier om jødene.
De anti-jødiske argumentene som ble fremført gikk langs tre hovedlinjer: Jødene jobber i det skjulte for sine egne interesser. Jødene er pengegriske og truer økonomien vår. Jødene er nedbrytende for samfunnet og en trussel mot kristendommen.
En av de som gikk aller lengst var Lauritz Weidemann. Han mente at det å slippe jødene inn i landet ville bety en fare for selveste rikets sikkerhet. Intet mindre.
Resultatet ble at Eidsvollsmennene vedtok det vi må kunne kalle en statsautorisert antisemittisme. Grunnlovens paragraf to ble avsluttet med ordene «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».
Jødeparagrafen ble hardt håndhevet. Selv jøder som ble reddet fra skipsforlis utenfor norskekysten ble anholdt av politiet og sendt rett ut av landet.
Denne skampletten på grunnloven vår ble stående til frem til 1851.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Når vi omtaler 1814-grunnlovens problematiske sider, bør vi heller ikke glemme den uretten som ble begått mot annerledes troende innen den kristne religionen. Eidsvollsmennene la nemlig også restriksjoner på visse katolikkers adgang til Norge. «Jesuiter og Munke-Ordener maa ikke taales», het det i den opprinnelige lovteksten.
Forbudet mot katolske munkeordener ble stående til 1897, jesuittforbudet helt til 1956.
Begge disse forbudene er vitnesbyrd om sterke antikatolske strømninger i det norske folkedypet. Jødeparagrafen står likevel i en særstilling som en rasemessig begrunnet utestenging av et helt folk.
Ved inngangen til grunnlovsjubileet kan det også være på sin plass å stoppe opp og tenke over hvor langt vi har kommet på dette området 200 år etter at Eidsvollsmennene institusjonaliserte sitt jødehat i lovs form. Det er nemlig ingen tvil om at vi fortsatt har store problemer med antisemittisme i Norge.
Holocaustsenterets drøyt et år gamle undersøkelse viser en skremmende likhet med holdninger som kom til uttrykk på Eidsvoll.
I rapporten deres ble det påvist at hver åttende nordmann (12,5 prosent) har utpregede fordommer mot jøder. I tillegg til dette hovedtallet viste undersøkelsen en overraskende stor oppslutning om ulike konspiratoriske forestillinger. For eksempel sa hver femte nordmann seg enige i påstanden «verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser».
Men i dag er det vel ingen som går inn for å utestenge jødene slik Eidsvollsmennene gjorde i 1814? Eller er det det?
Stadig sterkere krefter i det norske samfunnet arbeider i hvert fall for å forby omskjæring av gutter, en helt grunnleggende del av jødisk identitet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Et slikt forbud vil plasser Norge i en særstilling. Vi blir i så fall det eneste landet i verden der dette blir forbudt.
Hvis det blir forbudt, så har norske jødiske ledere sagt at man da ikke har noe annet valg enn å forlate landet. Det vil i praksis representere en gjeninnføring av jødeparagrafen i det norske lovverket.
Slik sett er jødeparagrafen i grunnloven faktisk aktuell også i dag, 200 år etterpå.
