FATTIGDOM: Selv om de globale perspektivet ikke har preget valgkampen vil den nye regjeringen måtte forholde seg til at klimakrise, ekstrem fattigdom, sult og store flyktningstrømmer må håndteres i årene som kommer, skriver Hjalmar Bø. Bildet er fra Romania. Foto: Marte Christensen / NTB

Valgseier forplikter

Det er alltid deilig å vinne. Men det forplikter å vinne valg. Den som vinner stortingsvalget, må evne å balansere det lokale og det globale perspektivet.

Når dette skrives, er vi fortsatt i innspurten av valgkampen og stortingsvalget 2021 er ikke avgjort. Det har vært en valgkamp hvor meningsmålingene har hatt store svingninger og det er tydelig at mange velgere er usikre.

BØ: Hjalmar Bø er generalsekretær i Digni. Foto: Dagen arkiv

Personlig er jeg skuffet over at få politikere i denne valgkampen har evnet å se både nært og langt på en gang. I dagens globale situasjon, hvor ekstrem fattigdom øker for første gang på 20 år, har dette nesten ikke vært tema i valgkampen.

Pandemien har vist oss hvordan de globale tiltakene henger sammen med de lokale tiltakene. Smitten kjenner ikke landegrenser. Utfordringen er global.

FNs klimarapport, som ble lansert midt i valgkampen, endret debatten noe slik at flere politikere måtte løfte blikket litt. Klimakrisen er global, samtidig som de lokale tiltakene betyr noe.

Likevel er det de aller fattigste som rammes hardest av klimaendringene. De som rammes hardest har bidratt minst til å skape krisen.

Når dere leser dette, er valget avgjort og en seierherre er trolig utropt. I Norge har vi et demokrati hvor vi forventer at de som tapte valget erkjenner nederlaget og ønsker vinneren lykke til. Jeg forventer at det skjer i år også, men i mange land er ikke det tilfelle.

I flere av de landene medlemmene til Digni arbeider er mangel på godt styresett og mye korrupsjon grunner til at mange folk forblir fattige. Politiske ledere i noen land hadde fine løfter til folket når de ble valgt, men konsentrerer mer og mer makt rundt seg selv.

6. august 2021 skrev Aftenposten om statsledere i Afrika som klamrer seg til makten. Et poeng i denne artikkelen er at afrikanere flest er yngre enn 20 år, mens mange av statslederne er over 70. I noen av disse landene har autoritære og delvis autoritære regimer ofret demokrati og åpenhet for å nå sine mål.

Stor arbeidsledighet blant unge og mangel på tillit til styresmaktene kan føre til store konflikter. Konsekvensene av slike konflikter blir ofte store lidelser for sivilbefolkningen, fattigdom, nye bølger med flyktninger og, i noen tilfeller, væpnede konflikter.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det norske demokratiet er ikke fullkomment, men vi skal være takknemlige for at vi bor i et land hvor det er stor tillit mellom mennesker. Dette bærer også vårt valgsystem preg av, og denne tilliten må forvaltes godt av de som vinner valget.

Alle tider har sine kriser og utfordringer. Selv om de globale perspektivet ikke har preget valgkampen vil den nye regjeringen måtte forholde seg til at klimakrise, ekstrem fattigdom, sult og store flyktningstrømmer må håndteres i årene som kommer.

Ulikhetene og urettferdigheten har økt og den nye regjeringsplattformen må sikre at Norge fortsatt er et land med en aktiv bistand- og utviklingspolitikk. Digni mener at en ny regjering må opprettholde minst en prosent av BNI til fattigdomsbekjempelse og sikre at grupper ikke blir utelatt fra utvikling.

Det er også avgjørende at utviklingspolitikken fortsatt får en egen ministerpost som kan sikre at de globale krisene ikke forsvinner i alle de nære utfordringene.

I Den Store Utviklingsdebatten under Arendalsuken fremhevet utviklingsminister Dag Inge Ulstein at han angret på at han ikke hadde satset mer på sivilsamfunnet. Digni er enig med Ulstein i at sivilsamfunnet er viktig, og Ulstein skal ha ros for at han har inkludert sivilsamfunnet i mange viktige prosesser.

Det krever bevisst prioritering for å sikre at kampen for de aller fattigste ikke blir nedprioritert av det nære og akutte.

Koronapandemien har vist viktigheten av sivilsamfunnet i de ulike landene og hvordan lokale organisasjoner, kirker og religiøse institusjoner har fungert og drevet bistandsprosjekter videre under veldig vanskelige forhold. Sivilsamfunnets styrke er at de har nær kontakt med partnere i de landene de driver langsiktig bistand og har over tid tilegnet seg stor lokal kunnskap.

Dette gjør organisasjonene særlig skikket til å nå ut til de fattigste og mest sårbare områder og land. Samtidig ser vi at mange land innskrenker rommet for sivilsamfunnsorganisasjonene og autoritære regimer begrenser demokratisk deltakelse, ytringsfrihet og trosfrihet.

En ny regjering utfordres til å prioritere styrking av sivilsamfunnet og markere hvordan Norge i en enda sterkere grad kan være sivilsamfunnets forkjemper for å sikre folks frihet og mulighet til å fremme sine meninger.

Vinneren av valget må tenke helhetlig og balansere det lokale og det globale perspektivet. Behovene er mange, men det krever bevisst prioritering for å sikre at kampen for de aller fattigste ikke blir nedprioritert av det nære og akutte.