Utsiktene til fred i Midtøsten

Benny Morris er mer enn villig til å akseptere en israelsk uttrekning fra Vestbredden, det området som i Bibelen blir kalt Judea og Samaria.

Den israelske historikeren Benny Morris er verd å lytte til. Som forsker har han bidratt til sannferdig granskning av den moderne staten Israels historie ved også å sette søkelys på ubehagelige sider av alt som skjedde da landet på nytt ble etablert i 1948. Morris har påpekt at hans siktemål ikke har vært å belyse alle sider ved historien.

Derfor kan Israel fremstå i et urettferdig lys dersom Morris’ beskrivelser blir stående alene. Samtidig har han påpekt, som vi kunne lese i et utdrag fra boken 1948 i Dagen torsdag, at det ikke finnes beviser for noen tilsiktet fordrivning av den arabiske befolkningen.

Det ligger mye makt i ord og begreper. En historiker kan i tillegg legge viktige premisser for debatten om fremtiden gjennom utvalget av fakta fra fortiden. Med andre ord: Når Benny Morris gjennom sine bøker beskriver de israelske pionerenes i og rundt 1948, får det konsekvenser både for hvordan vi forstår det som skjedde da, og hvordan vi forstår det som skjer nå.

Morris har imidlertid også understreket at han som historiker ikke opererer med en politisk agenda. Det er rosverdig. I en så betent konflikt som den israelsk-palestinske er det alltid en risiko for at historiske fakta blir satt inn i en politisk sammenheng som fortegner virkeligheten. Morris’ arbeid burde inspirere til flere tilsvarende undersøkelser av hvordan de arabiske landene rundt Israel agerte i den samme historiske perioden. For det er ingen god ide å fornekte fortiden. Det er bedre å snakke om den, og så ta de oppgjørene som eventuelt må til.

Les intervjuet med Benny Morris: Lei konflikten i Midtøsten

I intervjuet vi kunne lese med Benny Morris i Dagen fredag, legger han ikke skjul på sine egne politiske preferanser. Det ligger mye smerte i Morris’ uttalelser om utsiktene til fred. Han har selv fortalt at det var etter Arafats nei til Bill Clinton i 2000 at han for alvor mistet troen på palestinernes fredsvilje. Morris’ analyse står i skarp kontrast til den vi finner hos de mest radikale palestinavennene her i landet, hvor man hevder at det er Israel som ikke vil ha fred. Morris’ uttalelser går helt i motsatt retning. Han er mer enn villig til å akseptere en israelsk uttrekning fra Vestbredden, det området som i Bibelen blir kalt Judea og Samaria.

Dette synspunktet er omstridt i store deler av den israelske befolkningen fordi nettopp dette området er noe av jødefolkets vugge. Morris’ analyse av hvilken risiko Israel ville løpe om de gjorde alvor av en slik tilbaketrekning, er imidlertid både nedslående og tankevekkende. Han frykter rakettregn over både Tel Aviv og Jerusalem. Og hvem vet hva som kunne skje på Golan, med tanke på situasjonen i Syria, om Israel skulle trekke seg ut derfra.

Det at Benny Morris’ bok 1948 nå kommer på norsk, gjør at flere her i landet vil kunne sette seg inn i hvordan den gryende israelske staten gikk frem i denne helt tidlige fasen av sin eksistens. Når man i dag snakker om hvor mange palestinere som måtte forlate sine hjem den gangen, ser vi fremdeles ikke noen tilsvarende oppmerksomhet knyttet til de jødene som måtte forlate sine hjem i flere arabiske land i den samme perioden. En helhetlig analyse av de historiske forholdene, vil etter alt å dømme vise at de største hindrene for fred slett ikke ligger på den israelske siden av konflikten.