Intet dokumentert ønske om å fordrive

Torsdag kom boken 1948, skrevet av den israelske historikeren Benny Morris, ut på norsk. Dagen trykker her et utdrag av boken.

Frem til slutten av mars hadde Haganahs (jødisk paramilitær organisasjon, red. anm.) retningslinjer gått ut på å forsvare de eksisterende jødiske bosetningene og beskytte konvoiene som forsynte dem. En gang imellom utførte Haganah-soldater gjengjeldelsesangrep mot arabiske militsenheter og baser. Men de erobret ikke noe territorium, og med to unntak (Arab Suqreir og Qisariya) ødela de ingen landsbyer i perioden desember 1947 – mars 1948. Men deretter skulle Haganahs retningslinjer gå ut på å sikre veier, grenseområder og jødiske bosetninger på permanent basis ved å knuse fiendtlige irregulære styrker og ødelegge eller permanent okkupere landsbyene og byene de opererte fra. De arabiske militsene og forsterkningene de fikk fra ALA, måtte knuses, hovedveiene måtte sikres permanent, og Haganahs brigader måtte frigjøres slik at de kunne utplasseres langs grensene for å avverge den ventede pan-arabiske invasjonen. I tillegg måtte verdenssamfunnet, og spesielt USA, overbevises om at yishuven kunne og ville vinne og etablere en stat. Seier over de palestinske araberne ville sikre at verdenssamfunnet fortsatt stod fast ved beslutningen om å dele Palestina og etablere en jødisk stat.

Plan D, formulert i begynnelsen av mars og signert og sendt ut til offiserene for Haganahs brigader den 10. mars, var Yadins plan for å koordinerte operasjoner den siste tiden før britene dro, og under den pan-arabiske invasjonen som man ventet ville følge umiddelbart etter. Den skulle ifølge planen implementeres i første halvdel av mai, samtidig med at de britiske konvoiene skulle dra mot Haifa og Rafah på vei ut, og mens hærene til de arabiske statene ble utplassert langs grensene for å invadere. Planen var at Haganahs brigader skulle handle mer eller mindre samtidig i de ulike sektorene.

Men en rekke faktorer overbeviste Ben-Gurion og HGS om nødvendigheten av å iverksette denne rekken av aksjoner, som i ettertid kan ses på som en implementering av Plan D, før tiden og stykkevis og delt. Viktigst av disse faktorene var sammenbruddet langs veiene, den spesifikke trusselen mot Vest-Jerusalem og amerikanernes helomvending i delingsspørsmålet. Operasjon Nachshon var det første skrittet.

De palestinske arabernes styrker og svakheter var godt tilpasset krigens forløp de første månedene, da kampene var spredte, uorganiserte, små og i stor grad lokale. Straks Haganah gikk på offensiven og iverksatte større operasjoner som i stor grad var organiserte og langvarige, viste de arabiske svakhetene seg. Militsene deres brøt sammen som korthus, mye på samme måte som det palestinske samfunnet i sin helhet.

Men når vi skal analysere krigen, og da særlig månedene fra desember 1947 til mai 1948, er det viktig å huske at yishuvens ledere ikke fullt ut hadde forstått hvor svakt det palestinske samfunnet var. De fleste av dem ble (positivt) overrasket, til og med sjokkert, over hvor lett Haganah vant seire og hvor raskt sammenbruddet kom.

Haganahs endring av strategi var et resultat av en rekke små beslutninger i første halvdel av april: Hver beslutning så ut til å være, og var i stor grad, en respons på en bestemt lokal utfordring. Men mot slutten av perioden var det klart at det hadde funnet sted en dramatisk endring av tankesett og at yishuven hadde gått over på offensiven og nå var involvert i en erobringskrig. Denne erobringskrigen var ikke forutsett i Plan D.

I løpet av de første månedene av 1948 kunne man se glimt av den forestående endringen av strategi. Planleggerne i Haganahs Jerusalem-distrikt åpnet i januar for «ødeleggelsen av landsbyer ... som dominerer våre bosetninger eller utgjør en fare for kommunikasjonslinjene våre». 33 Og i Tel Aviv tok en ledende offiser til orde for å ødelegge Jaffas vannforsyning «for å tvinge et stort antall arabere til å forlate byen.» 34

Men slike forslag eller «planer» ble i praksis ikke iverksatt før Plan D ble implementert i april og mai. Og Plan D ble i seg selv aldri iverksatt på en samordnet måte gjennom en formell beslutning fra ledelsen. Det ser ikke ut til at sjefene for de ulike bataljonene og brigadene i første halvdel av april, og kanskje senere, var klar over at de implementerte Plan D. I ettertid er det klart at Haganahs offensiver i april og tidlig i mai var gradvise iverksettelser av Plan D. Men på denne tiden oppfattet de spredte enhetene det som at de kun deltok i ukoordinerte operasjoner med tanke på å «slukke branner» på hvert enkelt sted og for å håndtere bestemte lokale utfordringer (beleiringen av Jerusalem, at Galileas finger var avskåret fra Jisreeldalen osv.). Den massive dokumentasjonen av Haganah fra første halvdel av april inneholder ikke noen referanse til en implementering av Plan D, og det er også sjelden slike referanser finnes i Haganahs papirer fra de påfølgende ukene.

LES OGSÅ: Lei konflikten i Midtøsten - Benny Morris mener Israel gjorde en fatal feil etter Seksdagerskrigen. Landet skulle gitt fra seg Vestbredden til Jordan.

Plan D tok til orde for å sikre de områdene FN hadde øremerket for en jødisk statsdannelse og en rekke jødiske befolkningskonsentrasjoner utenfor disse områdene (Vest-Jerusalem og det vestlige Galilea). Veiene mellom de jødiske kjerneområdene og grenseområdene, hvor det var forventet at de arabiske hærene ville angripe, skulle sikres. Planen bestod av to deler: Generelle retningslinjer som var distribuert til alle brigadenes-befalhavende offiserer, og spesifikke ordrer til hver av de seks territorielle brigadene – (eEtzioni [Jerusalem], Kiryati [Tel Aviv], GivЃeati [Rehovot-Rishon Lezion], Alexandroni [kystsletten], Carmeli [Haifa] og Golani [Jisreeldalen]). Forordet slo fast: Målet «for denne planen er å ta kontroll over territoriet til den jødiske staten og å forsvare dens grenser, så vel som bosetningsblokkene og den jødiske befolkningen utenfor disse grensene, mot en regulær hær, delvis regulære [dvs. ALA] og irregulære.»

Haganahs tidligere masterplaner hadde referert enten til britene eller de palestinsk-arabiske militsene eller en kombinasjon av disse to, kanskje støttet av arabiske frivillige utenfra, som den mulige fienden. Plan D fokuserte på en invasjon av regulære arabiske hærer. Den skulle settes ut i livet når «styrkene til [de britiske] myndighetene i landet ikke lenger finnes» – som betød at den skulle settes ut i livet i perioden mellom den britiske tilbake-trekningen og den arabiske invasjonen. Da det ble klart at det ikke kom til å være noen slik periode, forberedte HGS seg på å gjennomføre planen i løpet av de siste par ukene av britisk styre (som på dette tidspunktet stort sett kun eksisterte på papiret).

Planen gikk ut på å befeste jødisk kontroll i og rundt de store jødiske og blandede byene (Tel Aviv, Jerusalem, Haifa), å stenge potensielle traseer fiendene kunne benytte innover i landet, å konsolidere en forsvarslinje langs grensene og å sørge for at også de jødiske befolkningssentraene utenfor de grensene FN hadde sanksjonert, nøt godt av Haganahs beskyttelse. For å oppnå dette, tok planen til orde for å sikre de viktigste veiene i innlandet, å beleire arabiske byer og nabolag og å erobre fremskutte fiendtlige baser.

For å nå disse målene, måtte utvalgte fiendtlige eller potensielt fiendtlige arabiske landsbyer beseires, og brigadesjefer fikk valget mellom «ødeleggelse av landsbyene (brannstiftelse, riving og minelegging av ruinene)» eller «utrenskning [av militssoldater] og å ta kontroll over [landsbyene]» og utstasjonere soldater der. Sjefene kunne velge om de ville fordrive innbyggerne i landsbyer og urbane nabolag langs vitale tilførselsveier. De enkelte brigadene ble instruert i detalj om hvilke britiske politistasjoner og militærleirer de skulle okkupere, de bestemte veiene de skulle sikre og de spesifikke landsbyene og byene de skulle erobre og enten avfolke, ødelegge og minelegge eller utplassere styrker i.

Pla n D har gjennom flere tiår vært gjenstand for en mindre historiografisk kontrovers, hvor palestinske og pro-palestinske historikere hevder at denne var Haganahs masterplan for fordriving av landets arabere. Men et raskt blikk på den faktiske teksten leder til en annen konklusjon. Planen tar til orde for å sikre den fremvoksende statens territorium og grenser, samt kommunikasjonslinjene mellom de jødiske befolkningssentraene og grenseområdene. Planen er uklar på om Haganah skulle erobre og sikre veiene mellom den jødiske statens territorium og blokkene av jødisk bosetning utenfor dette territoriet. Planen «antok» at «fiendtlige» regulære, irregulære og militsstyrker ville angripe den nye staten og forsøke å kutte forbindelsen til Negev og det østlige og vestlige Galilea, invadere kystsletten og isolere Tel Aviv og de jødiske delene av Haifa og Jerusalem. Haganahs «operasjonelle mål» ville være å «forsvare [staten] mot ... invasjon», sikre «[jødisk] bevegelsesfrihet», hindre fienden i å opprette fremskutte baser, benytte økonomiske pressmidler for å få en slutt på fiendtlige handlinger, begrense fiendens mulighet til å drive geriljakrig, samt å skaffe seg kontroll over de tidligere mandatmyndighetenes installasjoner og infrastruktur innenfor den nye statens territorium.

Planen ga brigadene carte blanche til å erobre de arabiske landsbyene og i praksis avgjøre hver enkelt landsbys skjebne – ødeleggelse og fordriving eller okkupasjon. Planen gjorde det helt klart at landsbyer som gjorde motstand, skulle ødelegges og innbyggerne fordrives. I de viktigste byene fikk brigadene i oppgave å tvinge innbyggerne i nabolag som gjorde motstand til å dra til de nabolagene som utgjorde arabernes kjerneområde (det var ikke snakk om å kaste dem ut av landet). I planen stod det: «[Landsbyene] i området ditt, som må inntas, renses eller ødelegges – du avgjør [skjebnen deres], i samråd med rådgiverne dine i arabiske saker og HIS-offiserer.» Det står ingen steder i dokumentet om en politikk eller et ønske om å fordrive «de arabiske innbyggerne» i Palestina eller i noen av landets regioner; ingen steder er en brigade instruert om å fordrive «araberne».