Uten fortid, ingen framtid
For den kristne kirke har veien fram alltid vært veien tilbake - tilbake til utgangspunktet.
Den kirkelige situasjonen i landet vårt er utfordrende på mange måter. Det samme gjelder mange av landene med sterke kristne røtter i den vestlige verden. Gamle sannheter blir skiftet ut med nye i et oppsiktsvekkende tempo. Tydeligst ser vi det på samlivsetikkens område, men disse endringene er egentlig bare et symptom på en større læremessig glidning.
Kjernen i det hele er forståelsen av hvem Gud er og hva han har åpenbart om seg selv, mennesket og den verden vi lever i.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
En helt grunnleggende påstand i kristen tro, er at troen er den samme til alle tider. Vel vil mange ytre trekk skifte med tid og kultur. Forskjellige syn på ordninger, gudstjenesteformer og så videre vil finnes til og med internt i kristne fellesskap.
Apostelen Paulus formaner menigheten i Efesus til å leve et liv som er verdig kallet de har fått, «i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet». Samtidig oppfordrer han til å sette «alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen».
Den virkelige enheten blant troende er ikke knyttet til sosiale eller kulturelle forhold. Tvert imot er kristne forent på tvers av alt slikt som ellers skiller mennesker fra hverandre. Det som samler oss, er troen som vi har fått overlevert.
Den bygger ikke på menneskers tanker eller opplevelser, men på Guds gjerning i historien. Dette er åpenbart i Bibelen. 2. Petersbrev begynner med en hilsen til dem som «har fått den samme dyrebare tro som vi gjennom rettferdigheten fra vår Gud og frelser Jesus Kristus».
Oppriktig troende kristne, som ønsker å ha Bibelen som øverste autoritet for lære og liv, er ikke kommet til enighet i alle saker. Det har ført til at vi har fått forskjellige kirkesamfunn. Denne oppsplittingen er på mange måter både vanskelig og trist. Men når vi ikke kommer til felles forståelse i viktige læremessige spørsmål, kan det være bedre at vi lever som «gode naboer» i hvert vårt hus enn i strid under samme tak. Likevel er det mulig å samarbeide en del viktige tiltak så lenge vi deler forpliktelsen på Bibelen som rettesnor.
Den store utfordringen i vår tid er at sentrale kirkelige aktører ynder å snakke om enhet mellom kristne samtidig som de frimodig setter egne meninger over Bibelens ord. En slik tenkemåte kan ikke reduseres til «enkeltspørsmål».
Hvis Bibelens ord blir et problem for oss, og vi ikke vil innrette oss etter det den sier, endrer det hele tilnærmingen til å erkjenne Guds sannhet og vilje. Da har vi åpnet døren til et uoversiktlig og farefullt landskap, der kirken blir en villeder i stedet for en veileder.
Behovet for fornyelse er påtrengende i våre kirker og menigheter. Sekulariseringen preger samfunnet i stadig større grad. Den kristne kirke framstår altfor ofte som kraftløs og konturløs i møte med denne utviklingen. Svaret er likevel ikke å tilpasse seg samfunnets krav eller søke nye erkjennelser som samsvarer mer med holdningene i tiden.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For den kristne kirke har veien fram alltid vært veien tilbake - tilbake til utgangspunktet. En kirke som moderniserer seg bort fra Bibelens ord kan kanskje bli mer populær, i alle fall midlertidig. Men den blir ikke mer livskraftig. Å kutte sine egne røtter gir ikke varig vekst, men forårsaker sår, smerte og forvirring.
