| I Fokus
Under lyktestolpen
UNDER LYKTESTOLPEN: Vår misjonsmark er dem som bor lengst borte fra «lyktestolpen»; områder der hele folkegrupper lever uten Gud og uten håp. Én for én vinner vi disse folkegruppene for Jesus, skriver Per Birkeli.
Adobe Stock
De fleste steder finnes det folk som utmerker seg på ulike måter. Nord-Norge har hatt Oluf (Arthur Arntzen), som gikk bort ved inngangen til 2026. Også i sør har vi hatt vår egen Oluf. Oluf Severin Andreassen, ofte omtalt med kallenavnet Kjutta, var en velkjent byoriginal i Kristiansand fram til han døde i 1955. Beretningene om ham lever fortsatt videre, og Dyreparken i Kristiansand har hedret hans minne ved å kalle en liten klynge med hus i parken for Kjuttaviga.
Det fortelles at Oluf Severin en mørk kveld gikk fram og tilbake under en av byens lyktestolper da en bekjent kom forbi. – Hva holder du på med Kjutta? spurte han. – Å, jeg leter etter en mynt som jeg har mistet, var svaret han fikk. – Er du sikker på at det er her du mistet den da, spurte mannen. – Nei, svarte Oluf Severin, – men det er så greit å lete her under lyktestolpen.
Hvorvidt dette er en sann historie er det nok vanskelig å svare på, men beretningen illustrerer et viktig poeng. Vi mennesker kan være tilbøyelige til å søke enkle løsninger, selv når vi innerst inne vet at svaret er å finne et helt annet sted. Også i forhold til kristen misjon kan det være fristende å jobbe «under lyktestolpen», i stedet for å gå til de mørkere stedene.
