«Troen på at alle gåtene var løst»
Et vesentlig hinder på veien mot kristen tro, er forestillingen om at man må legge både tanken og oppriktigheten til side og blindt innordne seg i et etablert system.
I dagens avis forteller NRK-journalist Tomm Kristiansen om sin bakgrunn i bedehusland. Selv merket jeg meg aller mest det han sier mot slutten om hvordan han opplevde noen av de kristne miljøene han tilhørte i yngre dager. «Jeg vokste opp med troen på at alle gåtene var løst», sier han. Selv om mange av Dagens lesere nok vil distansere seg fra Kristiansens mer generelle karakteristikk av bedehusmiljøet, tror jeg mange både her og andre steder kan kjenne seg igjen dette konkrete utsagnet.
Den norske bedehusbevegelsen, og senere også frikirkeligheten, har noe av sin eksistensberettigelse i det å være en kontrast til Den norske kirke. Ellers kunne man jo holdt seg innenfor Den norske kirkens ordinære strukturer og etablert nye fellesskap eller virksomhetsområder der. Men man har altså ønsket å markere en annerledes identitet. En av utfordringene som følger med dette kan da bli nettopp behovet for å sikre annerledesheten. Det kan blant annet føre til at mennesker som stiller spørsmål ved denne identiteten, kan oppleve å bli utdefinert.
Å leve med en personlig gudstro er ikke alltid lett. Slik var det åpenbart også for mange av de menneskene vi leser om i Bibelen. Det er noe dypt sant i Grundtvigs utsagn om at vi er «menneske først, kristen så». Som teologisk normativ vurdering er uttalelsen ikke uten videre presis. Men den sier likevel noe om hvordan vi fungerer som mennesker.
