Troen har et eget språk

Jeg siterer ofte Karsten Isachsens utsagn: «Troen er ikke en prestasjon, men en reaksjon.» Jeg har lært meg en del språk, både fordi det er interessant og fordi jeg oppdaget at var viktig å kunne snakke med mennesker i de landene vi har tjenestegjort i på et språk de forsto. 

Det har hendt at jeg får spørsmålet når jeg snakker et annet språk enn morsmålet. «Hvilket språk tenker du på?» – Jeg måtte da svare: «Jeg tenker ikke på språk, språket er en reaksjon på omgivelsene.» Slik har det vært helt siden guttedagene. Da handlet det om dialekter. Så jeg mamma, snakket jeg Stavanger-dialekt, uten å tenke. Så jeg lekekameratene, snakket jeg den dialekten de brukte. «Je har kutte i guttua» på Rena, og «flada ut» i Mandal. Hvis språket ikke er en prestasjon av en «oversetter», men en reaksjon (jf. Isachsen), må troen også være et språk. 

Det språket er den guddommelige kjærligheten. For meg har den oppdagelsen gjort mye for min personlige tro, og det har også påvirket hvordan jeg formidler troen, både i samtaler og forkynnelse, og jeg har nå et ferdig manus til min neste bok.