GUDSTRO: Det er noe annet som også har berørt meg ved å høre fredsprisvinnerne: Den naturlige frimodigheten om sin gudstro. Gud, er den første Malala takker og tar med – før majesteter og Nobelkomite, skriver Bjørnar Holmedal.
VEGARD WIVESTAD GROTT, NTB Scanpix
Tro og frimodighet
Når hun vakkert takker sine foreldre tar hun naturlig også med sin religion i samme åndedrag. Kunne en norsk kristen ha gjort dette? Kunne hun eller han ha gitt Gud ære og takket Jesus Kristus for livet, gleden og styrken i Ham?
Som mange andre har jeg i ukene før jul blitt berørt av å høre og se årets fredsprisvinnere; Kailash Satyarti og Malala Yousafzai. Historiene deres tar tak i meg. Når Malala sier at «når jeg forteller min historie er det ikke fordi den er unik, men fordi den ikke er det», så bremser jeg litt opp og evner, så vidt, å ane at verden er så mye større enn meg, mitt og vårt – her på vår grønne satellitt i Norden.
Men det er noe annet som også har berørt meg ved å høre fredsprisvinnerne: Den naturlige frimodigheten om sin gudstro. Gud er den første Malala takker og tar med – før majesteter og Nobelkomite. Når hun vakkert takker sine foreldre, tar hun naturlig også med sin religion i samme åndedrag.
Kunne en norsk kristen ha gjort dette? Kunne hun eller han ha gitt Gud ære og takket Jesus Kristus for livet, gleden og styrken i Ham? Hva ville reaksjonene ha vært om ekteparet Moser (hvis de nå var kristne) i sine Nobelforedrag hadde gitt Gud ære og takket for liv, kraft og inspirasjon?
