Tro eller fornuft

Et utdrag av tanker jeg skrev for 20 år siden.

”Å bruke Gud som en ukritisk forklaring på det uforklarlige, er å gjøre Gud til uvitenhetens beskytter. Hvis Gud finnes, må han finnes gjennom hva vi oppdager i verden, ikke gjennom det vi ikke forstår” oversatt etter fysikeren og forfatteren Paul Davies.

Som vitenskapelig interessert er det viktig for meg at ikke vitenskapen stiller seg avvisende til troen, og jeg har i de senere år lest mange bøker, skrevet av vitenskapsmenn, som ikke ser noen motsetning i så måte.

Jeg har faktisk stor respekt for den metodikk som vitenskapen benytter for å øke vår erkjennelse og komme nær sannheten i beskrivelse av vår fysiske verden. Selv har jeg kommet til den slutning at religion og vitenskap ikke er sammenlignbare områder og jeg tror ikke det er riktig og hele tiden utfordre vitenskapen med en litterær forståelse av bibelen.

Jesus fortalte lignelser, ikke historier som skulle forstås bokstavelig. Det virkelige budskapet er skult mellom linjene og gir en dypere forståelse av det menneskelige eksistensielle problem.. Når Jesus snakket om ”fuglene i luften og liljene på marken”, som ikke bekymret seg om hva de skulle kle seg med og hva de skulle spise, gav han ikke et foredrag i biologi eller zoologi men han snakket om oss mennesker og våre bekymringer. ”Du skal ikke bekymre deg om fremtiden men heller ta en dag av gangen så går det nok bra” synes å være konklusjonen. Omtrent det samme som en psykolog ville sagt til en pasient som bekymret seg for mye.

Det lå altså en dobbeltbunn i Jesu tale her og i alt annet han sa. Kan det ikke tenkes at også andre ting i bibelen er skrevet på samme måte? At teksten må tolkes for å forstås, at meningen ligger på et dypere plan? At den litterære historien bare er rammen om det som skal formidles?

De bibelske skapelsesmyter må også oppfattes på en lignende måte. De er sanne, men ikke bokstavelig sanne. Fortellingen er bare en metafor for en sann lærdom om oss selv. På samme måte som et eventyr om drager og troll ikke er sant bokstavelig, men likevel gir barnet en emosjonell ballast som hjelper det senere som voksen. Drager er ondskap, troll er ugjerningsmenn. Barnet blir emosjonelt forberedt på at verden ikke bare er god. Derfor er eventyret sant men ikke på det bokstavelige plan. Slik må vi, etter min mening, også oppfatte mange av bibelens tidlige historier.

Sannhet og sannhet

Vitenskap og religion har ikke samme måten å komme frem til ”sannheten” på. Derfor er det heller ikke snakk om den samme sannhet. ”Jeg er veien, sannheten og livet” sier Kristus. Hvilken vei? Den mellom Jerusalem og Jeriko? Neppe, han snakker om den åndelige veien til frelse. Hvilket liv snakker han om? Er det ikke kanskje det evige liv, ikke livet her nede på jorden? På samme måten med sannheten. Det er ikke den rasjonelle sannhet om målbare og verifiserbare størrelser men sannheten om ditt og mitt forhold til vår skaper som frelseren vil undervise oss om. Jeg vil bare med dette peke på at de ordene vi bruker kan forståes på forskjellige måter. Derfor er det ikke gitt at det er dype motsetninger med skriften og vitenskapelig erkjennelse.

Angrepene mot vitenskapen i kristne kretser er først og fremst mot utviklingslæren som for mange er tung og svelge. Da vil jeg for det første si at det ikke er slik at Darwins lære står uforandret siden hans tid. En vesentlig detalj ved utviklingslæren er mutasjoner, d.v.s. plutselige utviklingssprang fra foreldre til avkom. Genetiske forandringer som skjer tilfeldig i individets kromosomer. Dette var ikke kjent av Charles Darwin som ikke i det hele tatt hadde begreper om genetikk. Dette er en vitenskap som har utviklet seg etter hans tid. Utviklingslæren har også forandret seg på mange vesentlige områder siden Darwins tid.

Den kjente evolusjonisten Stephen Jay Gould har brukt begrepet: ”Punctured equilibrium” dvs. uforanderlighet i arvemassen, over lange stabile perioder som så plutselig, i geologisk tidsregning, ble avløst av store forandringer. Altså ikke en jevn utvikling i kampen for tilværelsen som Darwinister har forutsatt. Det er sannsynlig at en klimatisk katastrofe der mange arter blir utryddet, er en forutsetning for store forandringer i artene. På samme måte kan vi nevne alle de andre store geniene som brakte menneskets vitenskapelige erkjennelse videre. Andreas Kepler, Tyco Brahe, Nicolas Copernicus, Gallileo Gallilei og Isaac Newton. Selv om mange av teoriene av de nevnte naturvitenskapsmenn i dag må revideres,

Einsteins gravitasjonsteori er for eksempel totalt annerledes basert enn Newtons, så fratar ikke det de historiske geniers genialitet. Poenget er at den vitenskapelige erkjennelse alltid er i utvikling. Den er aldri fornøyd, stiller alltid kritiske spørsmål til egne resultater.

Når kristne fundamentalister trekker frem usikkerheter om utviklingslæren så er det sjeldent sugd av eget bryst. De baserer seg ofte på kritikk som kommer fra den vitenskapelige leir og de bruker et vitenskapelig språk. Denne kritikken kan vitenskapen leve med fordi vitenskapen ikke har en absolutt sannhetspretensjon. En hypotese kan opphøyes til en teori bare etter at den i laboratoriet eller ved målinger i naturen kan verifiseres. Det er selve kriteriet på om en påstand er vitenskapelig eller ikke om den, teoretisk sett, kan motbevises ved observasjoner. Observasjonene blir, med stadig bedre målemetoder, mer avanserte. Det er derfor ikke oppsiktsvekkende om det settes spørsmålstegn ved en gammel teori. Den blir bare avløst av en annen, mer utfyllende, vitenskapelig teori. Denne metoden har lagt grunnlaget for den utviklingen vi har vært en del av de siste 400 år. Religion, derimot, henter sine sannheter fra guddommelig inspirasjon og litterær oppfatning av skriften. Dette kan bare ikke sammenlignes. Vitenskapelig erkjennelse stiller alltid spørsmål og er alltid villig til å revurdere gamle sannheter. Den er alltid i utvikling. Religionen derimot vet alltid svarene. De samme svarene til evig tid. Således er det ikke noen forskjell på å angripe utviklingslæren og Charles Darwin enn å angripe det heliosentriske system og Gallileo Gallilei. Den romersk katolske inkvisisjon brukte bibelsitater for å bevise at solen gikk rundt jorden. Det var Joshva i sin kamp mot amorittene som bad til Jehova at han måtte stanse solens ferd over himmelen slik at folket skulle få hevn over sine fiender. Herren stoppet solen i sin bane og gav Joshva seieren. ”Solen ble stående midt på himmelen og drygde nesten en hel dag før den gikk ned”, står det i Joshva. Dette ble i prosessen mot Gallilei brukt som et bevis på at solen gikk rundt jorden i sin bane. Jeg setter spørsmålstegn ved om det er formålstjenlig å stadig opprettholde denne litteralistiske holdningen til skriften. Hvem giftet Adam og Evas sønner seg med, hvor lå Edens hage? Hvor gammel ble Metusalem? Hvor mange isbjørner var med i arken? Det finnes belegg for at historikere allerede for 2000 år siden innså at dette var myter. Det er nettopp denne insisteringen på å se på både Det gamle- og Det nye testamentet som bokstavelige sannheter, som la et middelaldermørke over 1000 år av vår historie. En mørketid der den frie tanke og vitenskapelig erkjennelse ble dømt til bål og tortur. La oss ikke gjenåpne denne konflikten. Det skaper bare unødvendig motsetninger og hoderystning. La oss ikke gå inn på vitenskapens banehalvdel for å motbevise vitenskapelige teorier. Det klarer de så mye bedre selv når tiden er moden for det. La oss heller ikke glemme at Jesu evangelium er ikke bare en fortsettelse av den jødiske religion. Det er også ett brudd med den. Jesus beskriver en kjærlig far, Abbas i himmelen som ikke egentlig minner helt om den jødiske krigerguden Jehova. Messias var jo tenkt som en hærfører i kong Davids bilde. Det ble han jo ikke. Vi kan ikke både være kristne og se på alt som står i Det gamle testamentet som absolutt gyldig. Da måtte vi jo innføre noe som er ganske likt den muslimske sharia lov i våre samfunn. Vi kunne kanskje si: Gi Gud det Gud´s er og vitenskapen det vitenskapen´s er. D. Myhre