| Debatt
Tre grunner til at Kristen-Norge bør bry seg om bank og forsikring
VERDIFORVALTNING: Historien om verdibaserte virksomheter som skifter eierskap, viser dessverre at verdiprofiler sjelden overlever på «lånt grunn», skriver Truls Liland. Illustrasjonsbildet viser Storebrands hovedkontor på Lysaker.
Lise Åserud / NTB
Det er kanskje ikke åpenbart hva en misjonsorganisasjon, en folkehøyskole og en kirke har til felles med et forsikringsselskap eller en bank. Men dersom vi ser nærmere etter, kan vi faktisk finne fellestrekk: det å forvalte verdier på vegne av et fellesskap for å bidra til et bedre samfunn og med et langsiktig perspektiv. Nettopp derfor bør Kristen-Norge engasjere seg i bank og forsikring, ikke trekke seg ut av det.
Denne tanken er imidlertid ikke ny. Hans Nielsen Hauge (1771–1824) og hans venner bygde opp møller, boktrykkerier, handelshus og annen forretningsvirksomhet på begynnelsen av 1800-tallet. De så ikke på næringsvirksomhet som et nødvendig onde eller noe de måtte holde seg borte fra. De så det tvert imot som en del av kallet: å skape et bedre samfunn, i et evighetsperspektiv, og både skape og forvalte verdier som kom fellesskapet til gode.
Haugianerne og andre samfunnsengasjerte kristne var også sentrale i fremveksten av flere av landets sparebanker og gjensidige forsikringsordninger. Logikken var enkel og radikal på samme tid: Det er den som virkelig forstår et lokalsamfunns behov innenfra som er best skikket til å forvalte dets sparepenger og sikre dets verdier. Finansvirksomhet var med andre ord ikke et fremmedelement i den haugianske bevegelsen. Det var på mange måter en naturlig forlengelse av forvalterperspektivet.
