Tør vi å si ifra når keiseren ikke har klær på?

Det var en gang en keiser som var så opptatt av klær at han brukte mer tid på garderoben enn på landet sitt. En dag kom to svindlere til byen og fortalte at de kunne sy de mest fantastiske klærne som fantes. Ikke bare var klærne vakre – de hadde også en spesiell egenskap: De var usynlige for mennesker som var dumme eller udugelige i jobben sin. 

Så begynte skuespillet. Hoffolkene gikk inn for å se stoffet. Ingen så noe som helst. Men ingen turte å si det høyt. For hva om de da avslørte seg selv som dumme? Keiseren selv så heller ingenting, men han lot som. Til slutt gikk han naken gjennom gatene mens folkemengden applauderte det usynlige antrekket. Helt til et barn sa det alle egentlig visste: «Men han har jo ikke klær på!» 

Eventyret om Keiserens nye klær har overlevd i snart 200 år fordi det handler om noe dypt menneskelig: Frykten for å stille spørsmål ved det «alle andre» ser ut til å tro på. Og kanskje er det nettopp derfor historien fortsatt treffer oss.