Todelt utfordring

Det israelske valget handler om mer enn fredsforhandlinger og Palestina. Sosiale spørsmål som velferd og boligbygging, er blant de andre store sakene.

Israelske velgere har svært skiftende partireferanser, for å si det mildt. Utenom noen få etablerte partier som Likud og Labor (Arbeiderpartiet), dukker nye partier opp som brølende løver ved ett valg, og faller ned som skinnfeller ved neste valg.

Utfordringen for de etablerte partiene er todelt. For det første er oppslutningen om de største partiene relativt lav. Sist gang noe enkeltparti hadde over 30 representanter (av Knessets totalt 120), var Likud i 2003.

Ved sist valg i 2013 stilte Likud felles liste med det nasjonalistiske partiet Yisrael Beiteinu («Israel, vårt hjem») og denne alliansen fikk tilsammen 31 representanter (som igjen var mindre enn de to partiene fikk totalt i 2009).

Uansett hvem som blir største parti, og som president Reuven Ravlin vil henvende seg til for å danne regjering, må de søke seg koalisjonspartnere. Dette er den andre utfordringen: mulige koalisjonspartnerne er ofte løve-skinnfell-partier, og oppslutningen om disse svinger voldsomt, og lojaliteten internt i en koalisjon har også vist seg å være uforutsigbar.

Årsaken til at det ble løst ut valg allerede nå, er jo nettopp at flere av regjeringspartiene, og Likud-politikere, har brutt med Netanyahu og den Likud-dominerte regjeringen.

Det er mange partier og koalisjoner, så her nevner jeg bare noen: hovedmotstanderen for Netanyahu er den nye politiske alliansen «Zionist Camp»; felleslisten til partiene Labor og Hatnua. Denne listen toppes av Isac Herzog (Labor) og Tzipi Livni (Hatnua). Herzog er jurist, sønn av tidligere president Chaim Herzog, med gode relasjoner blant israelske sentrumspolitikere og demokratene i USA.

Tzipi Livni var inntil i fjor justisminister i Netanyahus regjering og blant dem som brøt ut av regjeringen. Før det var Livni en viktig politiker i nettopp Likud, siden for partiet Kadima, for så å stifte det nye partiet, Hatnua («Bevegelsen»), hun stiller til valg for nå, som i 2013. Meningsmålingene svinger hvor «Zionist Camp» og Likud veksler på å være største parti, med mellom 22–26 representanter, hver. Det er altså svært knapt, og dette gjør valget spennende og åpent.

En annen endring i det politiske landskapet er at Likuds partner ved forrige valg, Yisrael Beiteinnu partiet til minister Avidgor Liebermann, er herjet av korrupsjons-rettssaker. Partiet er tydelig svekket av dette, og blir kanskje halvvert. Lieberman har dessuten uttrykt at de etter valget i mars, er åpne for andre samarbeidspartier enn Likud.

Sentrum-høyre-partiet Yesh Atid («Det er en fremtid»), ble valgvinner i 2013 da de ble nest størst i Knesset med 19 representanter, og med den kjente nyhetsjournalisten Yair Lapid i spissen. Lapid ble finansminister, men brøt også ut av regjeringen før jul. Selv om Yesh Atid ligger an til å gjøre et mye dårligere valg denne gangen, kan Yesh Atid bli en nødvendig koalisjonspartner for både «Zionist Camp» eller Likud.

Så er det et helt nytt sentrumsparti, Kulanu («Alle oss»), med den populære, ex-Likud-politikeren og velferdsministervelferdsminister, Moshe Kahlon i spissen. På meningsmålingene tyder mye på at de blir et mellomparti med åtte representanter, men som et sentrumsparti, er dette også en aktuell regjeringspartner for de etablerte partiene.

Det er også historisk at flere av de arabiske partiene (Hadash, Balad, Ra'am og Ta'al) stiller en felles valgliste. Totalt kan disse komme litt styrket ut, men det er svært forskjellige partier som har slått seg sammen. De ultra-ortodokse partiene, med blant andre Shas, får kanskje til sammen 17 representanter, som er ganske jevnt med 2013-resultatet. På venstresiden er partiet Meretz ganske ensomt. Selv om de fikk doblet oppslutning i 2013, fikk de ikke flere en seks representanter og lite tyder på noen fremgang i år.

I svært grove trekk: Det israelske valget handler om mer enn fredforhandlinger og Palestina. Sosiale spørsmål som velferd og boligbygging, er blant de andre store sakene som er noe av forklaringen på at velgerne er tilbøyelige til å stemme på nye partier. Yesh Atid hadde for eksempel nesten utelukkende innenriks- og sosialpolitikk som sine valgkampsaker i 2013, og gjorde derfor et godt valg. Av samme årsak gjør de det dårligere på målingene nå, siden Lapir var finansminister, men leverte ikke resultater. Partiet har likevel et trumfkort de andre ikke har: ingen i deres parti er tiltalt eller mistenkt for korrupsjon, som israelske velgere nå ønsker et oppgjør med.

Kulanu er dominert av økonomer og akademikere, og har også velferd og boligpolitikk som viktigste sak. Flere av deres kandidater er meget profilerte på dette saksfeltet også, så det blir spennende å se hva disse kan gjennomføre i en eventuell regjering.

«Zionist Camp» sin styrke består av at Herzog har blitt en profilert Labor-politiker, og at både Herzog og Livni har troverdighet og erfaring på den store saken om fredsforhandlinger med palestinerne og en mulig to-stats-løsning. Deres opposisjon mot Netanyahu og hans ytterliggående koalisjonspartnere, kan være forklaringen på at krigstrette israelere ønsker nye forsøk. Det kostbare IDF, sett opp mot en økende fattigdom og eksplosive boligpriser er også med og mobiliserer velgerne.

Så dette valget handler, endelig, om mer enn hvor store Likud blir og hvem som blir Netanyahu sine med-ministre. Han sitter ikke trygt, og det er for første gang på lenge, en moderat stor sjanse for et regjeringsskifte i Israel.