To foreldre er normen

Stig Rustens innlegg i Dagen 5. juni viser en gammelmodig holdning til reorganiserte familier. Tiden da samlivsbrudd endte i at barna bare bodde hos, og fikk omsorg av, en av foreldrene er forbi. Å fortsette med stønadsordninger basert på en utdatert modell for reorganiserte familier blir helt feil. I sin motstand mot nye regler for overgangsstønad skriver Rusten blant annet.

«Det er i hovedsak unge kvinner som ønsker en utdanning for å kunne forsørge seg selv og sine barn som rammes. De ytelsene som Lånekassen bidrar med strekker ikke til og de aller fleste som ikke har «rause» velstående foreldre må jobbe ved siden av studiene for å klare seg. Er man alene med omsorgen for barn er det vanskelig, om ikke umulig å kombinere dette med arbeid. Det eneste alternativet for mange som er i gang med utdanning når de blir alene med barn, vil være å avslutte utdanningen.»

I utgangspunktet virker kanskje ikke dette som noe man skulle reagere på, men her har Rusten utelatt en vesentlig ting. De aller fleste som titulerer seg som aleneforeldre har en annen forelder, med foreldreansvar, som er mer enn villig og pliktig til å stille opp og ta sin del av omsorgen for barna. Rusten har ikke med ett ord nevnt den andre forelderen når han er innom støttespillere for «aleneforelderen», selv om han vet godt at de fleste «samværsforeldre» har denne mindreverdige statusen mot sin vilje. Følgende klipp fra Mammanett.no viser et typisk bilde av situasjonen:

«Vi skal gå fra hverandre, jeg skal flytte ut, og vi ser for oss en 60/40 hvor jeg har 60.Situasjonen min: Jeg jobber som tilkallingsvikar, svært ustabil inntekt. Svært lave summer. Jeg studerer et deltidsstudie, og reise og opphold blir minimum 6000kr i mnd. Far vil ikke skrive fra seg foreldreretten. 1. Hvordan praktiseres en 60/40 fordeling, hvor mange dager hos mor, og hvor mange hos far? 2. Har den med 60 prosent krav på noe som helst? Jeg vet om utvidet barnetrygd og bidrag til barnepass, men hvordan er det med overgangstønad? Utdanningstønad? 3. Hva betyr egentlig egentlig 60/40 fordeling? og alle disse begrepene. Daglig omsorg, fast bosted, foreldrerett, samværsavtale.. Jeg skjønner ingen ting 4. Hva er anbefalt fordeling av to barn på to og fem år? Vi skal på mekling på tirsdag, men greit å sette seg litt inn i alt dette først.»

Som vi kan se her er det springende punktet om far vil frasi seg juridiske rettigheter. Svært mange gjør som dette paret, og tilpasser tiden hos den andre forelderen til størst mulig andel uten at dette går ut over status som «aleneforsørger». Nav-kontorene praktiserer en grense på ca 40 prosent av tiden.

Denne økonomiske posisjoneringen, og ønsket om å utestenge den andre forelderen, er noe Rusten er veldig klar over. Dette understrekes ved hans reaksjon på regjeringens nye forslag til barnelov (Side 2 29.04.15), der han går hardt ut mot forslaget om å la valg av bostedskommune være en felles avgjørelse for foreldrene. Samtidig ser han bare det å bruke «rause foreldre» å støtte seg på, og ikke den andre forelderen.

Rusten går på den ene siden imot at begge foreldrene skal være hverdagsressurser, og ha innflytelse på barnas liv, samtidig som han påberoper såkalte aleneforeldres rett til stønader.

Når Rusten velger å svømme motstrøms, så er det mot en stadig sterkere strøm av samarbeidende foreldre, som velger å ikke komme inn i de ganske misvisende betegnelsene aleneforelder, aleneforsørger, etc...Hadde det vært slik at Rusten snakket utelukkende om ekte aleneforeldre, som også finnes, så kunne man hatt mer sympati for hans syn, men slik er det ikke.

Som jeg skrev i min artikkel om Hornes forslag til ny barnelov, viser SSBs statistikk fra 2012 at 75 prosent av barna (med foreldre som bor innenfor en halvtimes reiseavstand) faller inn under det som internasjonalt defineres som «shared residence». Det vil si mer enn 30-35 prosent av tiden hos begge foreldrene. Likevel defineres, utrolig nok, omtrent halvparten av disse som «aleneforsørger» med rett til offentlige stønader. Den andre halvparten er juridisk likestilt, og har såkalt delt fast bosted.

F2F er ikke imot at fraskilte foreldre skal få økonomisk hjelp til å ta det ansvaret det er å ha barn. Det er ingen tvil om at fraskilte enslige foreldre ofte har økonomiske utfordringer. Å gå fra å ha to inntekter til en kan være en stor utfordring, ikke minst mht å skaffe seg ny bolig. Dette gjelder ofte begge foreldrene.

Det F2F er imot er at den ene forelderen, og dennes familie, skal skyves til side. Dette for at «aleneforelderen» ensidig skal prioriteres fremfor den andre, og få økonomiske stønader eller andre fordeler for seg selv.

Det må være barnets interesser som settes i sentrum. At samarbeidende foreldre skal diskrimineres økonomisk i det offentlige stønadssystemet er ikke bare feil, men er en av hovedårsakene til det høye antallet foreldretvister.