Til Ungdommen – om situasjonen i Midtøsten

Forrige uke var jeg og så et meget gripende teaterstykke. 22. juli – Vestland, het det. Så levende var det, at det i ettertid kjentes som om jeg hadde vært der da det skjedde. På Utøya – 22. juli 2011. Seks historier ble fortalt. Seks av 69 historier til de som ble drept. I løpet av en time hadde jeg følt på angsten til unge mennesker som gjemte seg bak en benk i festivalkafeen da terroristen plutselig steg inn i lokalet. 

Jeg hadde vært der da vettskremte jenter og gutter ble stående foran den svartkledde psykopaten og brutalt henrettet med en kule i pannen. Og jeg var rystet i sjelen.

Da det ble lest et utdrag fra Breiviks manifest, bet jeg meg merke i at målet med slike aksjoner var å få drept så mange som mulig. Bedre med litt for mange enn for få, hadde han skrevet. Han hadde skrevet at et langsiktig mål var å avle fram den ariske rase. Det overrasket meg at fyren var så påvirket av nazismen. For et oppgulp av forskrudd, sykelig tankegods.