Til oss som har fått mye

Det er stort ansvar knyttet til å ha fått mye, både av goder og av kunnskap om andres situasjon.

Flere kristne organisasjoner forteller i dagens avis om sterk respons på appeller om gaver til mennesker som forfølges i Irak. Det er gledelig. De tragiske og grufulle hendelsene viser med all tydelighet hvor viktig det er å være sin brors vokter. Som kristne har vi et spesielt ansvar for dem som deler troen vår.

På en side sett skulle det bare mangle at nordmenn generelt og norske kristne spesielt gir til gode formål. De er fleste av oss er blitt betrodd enorme ressurser, hvis vi ser oss selv i global og historisk målestokk. Vi har god tilgang på informasjon om hva som skjer i verden. Og vi har et bredt spekter av profesjonelle organisasjoner, enten de er store eller små, som vi kan kanalisere støtten vår gjennom. Da bør det egentlig være en selvfølge at vi bidrar.

Men selv om vi har verdens beste utsikt, er det ikke gitt at vi benytter oss av den. Det er dypt menneskelig å oppfatte at verdens navle er vår egen navle. Vi er oss selv nærmest. Slik må det på sett og vis være.

Livet vårt må vi leve i våre egne omgivelser, med blikk for de pliktene, gledene og problemene som finnes der. Samtidig er det en fare for at vi isolerer oss fra dem som ikke er like heldig stilt. Det er fristende å verne seg selv mot verdens elendighet. Men dermed kan vi også miste noe av vår medmenneskelighet og svikte dem som Gud har satt oss til å bry oss om.

Les også: Norske kristne gir millioner til Irak

Vi skal noen generasjoner tilbake før nordmenn flest hadde dyp og smertelig erfaring med hva det er å mangle det viktigste i livet. I snart 70 år har vi også fått leve i fred. Så heldige er ikke alle. Nå ser vi at sårbare medmennesker drives på flukt av hensynsløse islamister i Irak. Vi kan ikke bare tenke «stakkars dem».

Oppfordringen til å bry oss spesielt om andre kristne er tydelig flere steder i Bibelen. «Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen», skriver Paulus i Galaterbrevet. Det innebærer ikke at vi skal overse eller ikke bry oss om dem som har en annen tro. Men de som Bibelen kaller våre søsken i troen, har særlig grunn til å regne med at vi bryr oss og deler.

Det er stort ansvar knyttet til å ha fått mye, både av goder og av kunnskap om andres situasjon. «Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?» spør Johannes i sitt første brev.

Kjærligheten er den kristne troens mest grunnleggende kjennetegn. «Vi elsker fordi han elsket oss først», skriver Johannes senere i samme brev. «Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett». legger han til.

Generalsekretær Morten Askeland i Åpne Dører forteller i dagens avis at han har møtt flere mennesker som er blitt engasjert for forfulgtes situasjon på grunn av det som er skjedd i Irak.

For Dagen har kampen for de forfulgte vært en hjertesak i en årrekke. Vi håper krisen i Irak kan være en vekker.

Mange rammes nettopp fordi de er kristne. De er ikke bare borgere av et fremmed land, men medlemmer av vår egen familie. Og er det noe vi har mer omsorg for enn familien vår?