Teologane Andersen og Andersen – om Israel

Dette er ei svært grundig teologisk bok som eg håpar får mange lesarar også i Noreg. Det er sjeldan eg les noko som er så kjemisk fritt for karikering av andre sitt syn.

Namnet Øivind Andersen (1905-1994) er kjent og kjært for mange i landet vårt. Ja, også utanfor landegrensene våre. Den ruvande teologen og bibellæraren var tilsett vedFjellhaug skoler, eigd avNorsk Luthersk Misjonssamband.

Han fortel noko interessant frå studietida vedMenighetsfakultetet: «Så sent som i 1928 husker jeg at vi spurte professorOle Hallesby, under en forelesning, omIsrael ville få sitt land igjen. - Jeg kan forsikre dere mine unge venner, sa Hallesby - Israel får aldri sitt land tilbake. Den tid er forbi. Alle Guds løfter iDet Gamle Testamente er oppfylt i og med Jesus Kristus, og de gjelder ikke lenger noe land.» (Øivind Andersen: Hva med Israel?Sambåndet Forlag, 1990).

Andersen skriv vidare: «Dette var jo, og er faktisk enda, et alminnelig syn blant mange lutherske teologer.» Og han vedgår at dette for ei tid også var tilfelle med han sjølv. «Personlig forsto jeg heller ikke Israel i begynnelsen», skriv han.

Denne vesle boka vart først utgitt i 1983 avOrdet og Israel i Danmark under tittelen: «En kristens forhold til Israel». Det kunne jo vera interessant om nokon som kjenner til det, kunne kommentera kvifor boka ikkje vart utgitt på Misjonssambandet sitt eige forlag verken første gongen eller då ho kom på norsk. Andersen var jo elles ein ettertrakta forfattar både når det gjeld bibelkommentarar og ­oppbyggingsbøker.

Øivind Andersen skriv mellom anna: «Gud har gitt konkrete løfter i Det Gamle Testamente om at Israels oppgave ikke er slutt med at Guds Sønn kom og fullbrakte frelsen. Dette kommer særlig apostelen Paulus inn på i Romerbrevet kap. 9-10. Vi skal særlig se nærmere på kap. 11. Spørsmålet er om Israel fortsatt har en særstilling i menneskeheten og en oppgave i Guds rike. På det spørsmålet må vi svare et ubetinget ja.»

Like etter å ha gått gjennom Rom 11 og konkludert med at «en dag skal Jesus åpenbare seg fra Sion for Israel. Da skal jødene få se ham, og de skal se hen til ham som de har gjennomstunget», har Andersen eit avsnitt om «Tusenårsriket».

Han skriv: «Fra denne tid kommer Israel til å bli den ledende nasjon i all utbredelse av Guds rike. Det kommer til å skje før den endelege dom. Det kommer en tid på jorden som er omtalt i Johannes Åpenbaring, kap. 20. Det blir en fredens tid som skal vare i tusen år.. - i denne fredstiden blir Israel den ledende nasjon. Det er Israels framtid!»

Den danske lutherske teologenOle Andersen er generalsekretær i detdanske Ordet og ­Israel. Han har tidlegare skrive ein omfattande kommentar til Esekiels bok. I juni var han hovudtalar på vår medarbeidarsamling i det norske Ordet og Israel, og då gav han meg si rykande ferske bok «Sluttspillet om Israel» (LogosMedia i samarbeid med Ordet og Israel).

Dette er ei svært grundig teologisk bok som eg håpar får mange lesarar også i Noreg. Det er sjeldan eg les noko som er så ­kjemisk fritt for karikering av andre sitt syn.

Han skriv i forordet: «Jeg tror, at Israel stadig er Guds folk. Min forhåbning er, at både mennesker, der på forhånd deler dette synspunkt, og de, der ikke deler det, vil finde bogen informativ som en hjelp til bedre at forstå den opfattelse, at der er en forbindelse mellem det moderne Israel og de ­bibelske profetier.»

Ole Andersen skriv: «De mange forskellige tolkninger kan samles i to hovedgrupper: De, der mener, at disse profetier handler om Israels folk og Israels land («Israelstolkningen»), og de, der mener, at de handler om den kristne kirke («kirke­tolkningen»).

Sjølv om han tidleg gjev uttrykk for hovudlinjer i sitt syn, er han sterk på dette: «Men hvad så med de bibeltekster, som kirketolkningen henviser til? Dem må vi ikke overse! Tilhengere af Israeltolkningen er nødt til at forholde sig til dem.»

Teologane Andersen og ­Andersen har altså noko både for den som ynskjer ei enkel gjennom­gåing av temaet og for den som ynskjer eit djupdykk.