| Debatt
Teatralsk sorg over en grusom tyrann
KRAMPETREKNINGER: De offisielle prosesjonene som nå beveger seg gjennom de iranske og irakiske gatene er ingen ting annet enn de siste krampetrekningene til et falleferdig terrorregime, skriver innsenderen.
AP / NTB
Mens de regisserte sørgeseremoniene for Irans avdøde øverste leder, ayatolla Ali Khamenei, utspillet seg for åpen scene i Teheran, Najaf og Mashhad, opplever verden et velkjent, autoritært paradoks. Regimets propagandamaskin mobiliserer alt den har for å fremstille despotens bortgang som et nasjonalt traume. Men under overflaten av svarte flagg og pompøse statlige ritualer skjuler det seg en annen virkelighet.
Det iranske folket sørger ikke over en landsfader; de bærer på arrene etter fire tiår med uforbunden terror, systematiske forbrytelser mot menneskeheten og en brutalitet som savner sidestykke i moderne tid. Skal det internasjonale samfunnet, og spesielt vestlige demokratier, klare å navigere i det politiske vakuumet som nå oppstår, må de nekte å la seg blende av Teherans iscenesatte tåkelegging. Khameneis ettermæle må ikke dikteres av diplomatisk tåkelegging, men av de ugjendrivelige faktaene om hans terrorregime.
Ali Khamenei overtok makten som øverste leder i 1989, i kjølvannet etter de beryktede og grusomme massehenrettelsene av titusenvis av politiske fanger. Dette blodbadet la grunnlaget for hans lederugjerninger. Der forgjengeren Ruhollah Khomeini etablerte den teokratiske strukturen, perfeksjonerte Khamenei undertrykkelsesapparatet. Under hans absolutte kommando ble Revolusjonsgarden (IRGC) og dens fryktede underavdelinger forvandlet til en stat i staten, utstyrt med ubegrensede fullmakter til å knuse enhver dissens. For Khamenei var folkelig opposisjon ikke en politisk utfordring, men et eksistensielt frafall som måtte besvares med dødelig makt.
