Tåler vi synet av de fattige?

Vår tids fattige er ikke alltid så lette å få øye på. Foreldre strekker seg uhyre langt for at barna ikke skal skille seg ut, skriver Dagen på lederplass.

– Jeg lurer sånn på hvordan det er å være om bord i en båt. Det var en norsk skolejente som lurte. Hun og resten av klassen var på tur for noen uker siden. Da bussen kjørte over en bro, så hun båtene som lå ved kai og tankene begynte å vandre. – Hva mener du? spurte læreren. – Har du ikke vært om bord i en båt? – Nei, aldri, svarte jenten. – Ikke på en ferge en gang? spurte læreren. – Nei.

Ved første øyenkast skilte jenta seg ikke ut fra de andre elevene. Hun kledde seg på samme måte som de andre. Hadde samme type ransel og pennal. Likte den samme musikken. Men familien hennes hadde ikke råd til å reise noen steder.

Vår tids fattige er ikke alltid så lette å få øye på. Foreldre strekker seg uhyre langt for at barna ikke skal skille seg ut. Det kan fungere til hverdags, men nå som ferien står for døren, blir det umulig.

Én av fem foreldre føler press for å dra på kostbare feriereiser, viser en undersøkelse som Bergens Tidende har gjort. Det er blitt vanlig å dra på flere utenlandsreiser i året. De siste ti årene har antall utenlandsreiser økt med over 50 prosent. Når sydenturer, bilturer i USA og shopping i London er blitt like vanlig som det før var å dra på camping, er det ikke lett å være den ene familien som ikke en gang kan reise så langt at de krysser en fjord med ferge. Selv om fattigdommen ikke synes, er den vond og ensom å bære.

Når fattigdommen ikke synes, er den imidlertid lettere å takle for de av oss som har mer enn nok. Vi kan unne oss både det ene og det andre med god samvittighet. Den synlige fattigdommen, derimot, oppleves ubehagelig. Den utfordrer oss. Tvinger oss til å ta stilling, og avslører holdningene våre. Er det derfor det oppleves så påtrengende med disse tiggerne som sitter på annet hvert gatehjørne i byene våre?

Nå finnes det absolutt grunner til å være skeptisk til tigging. Vi kan ikke se bort fra at der er en viss kobling mellom tigging og organisert kriminalitet. På den andre siden har vi ikke belegg for å påstå at tiggere flest er ofre for menneskehandel. Tvert imot har Frelsesarmeen i en rapport slått fast at de fleste av tiggerne i Oslo kommer fra to landsbyer i Romania og er fattige mennesker som oppriktig forsøker å forsørge familiene sine.

Det er også forståelig at man kan reagere på tiggingens omfang og karakter. Aggressive tiggere kan oppleves skremmende. Og derfor er det allerede forbudt – på linje med aggressivt gatesalg i eksisterende lovgivning.

Men hvilke motiver er det egentlig som ligger bak når stortingsflertallet mandag åpnet for tiggeforbud – først lokalt og senere nasjonalt? Er det for å få bukt med kriminalitet og menneskehandel, må vi spørre om man treffer mål. I den grad det finnes bakmenn, tror vi vel ikke at de lydig pakker sekken og drar hjem, når tigging blir forbudt? Sannsynligheten er stor for at de vil finne andre inntektskilder som er enda mer problematiske.

Vi må tørre å spørre om den egentlige grunnen til at vi vil fjerne tiggerne, er at vi ønsker å fjerne vårt eget ubehag. Sjansen er stor for at svaret på spørsmålet er ja. Dét er et svar vi ikke kan være bekjent av.

Å forby folk å sitte rolig på gata med en kopp og et skilt der de forteller at de er sultne, er svært problematisk. Er det i det hele mulig, i en liberal rettsstat, å forby folk å be om hjelp? Vi bør merke oss at jusseksperter mener tiggeforbudet kan være i strid med grunnleggende menneskeretter, både forbudet mot diskriminering av folkegrupper og retten til ytringsfrihet.

I disse dager når feriepengene velter inn på kontoen, kan det være greit å reflektere rundt hvordan vi forvalter vår egen rikdom og forholder oss til andre menneskers fattigdom. Bidrar vi til kjøpepress? Gjør vi utenfor-følelsen enda verre for dem som lite har? Har vi som kristenfolk like godt utviklet sosial samvittighet og nød for de som lider som generasjonene før oss, eller er vi blitt mette og lunkne? Og ikke minst: Tåler vi synet av de som kommer langveis fra i håp om å tigge til seg noen smuler fra de rikes bord?

Er det i det hele mulig, i en liberal rettsstat, å forby folk å be om hjelp?