Takk for Kamilla og tyven

10. januar døde Grete Salomonsen Hynnekleiv. «Omgitt av kjærlighet reiste hun hjem til Jesus», sto det i dødsannonsen. Dette er en hyllest til to av filmene hun skapte: Kamilla og tyven I og II. Da de kom i 1988 og 1989, ble de sett av nesten en halv million på kino. Jeg elsket dem. De har preget min kristendom. Nå bør nye generasjoner få oppleve dem. I en tid da mektige statsledere oppfører seg som bøller i Guds navn, minner Kamilla og tyven oss om hva Jesus egentlig vil skape her i verden: vennskap, tilgivelse, glede og håp.

Jeg var heldig med timingen: Da Kamilla og tyven-filmene kom, var jeg i helt riktig alder. Jeg var 10, liten nok til å identifisere meg med hovedpersonen Kamilla på 7, og stor nok til å speile meg i de voksne karakterene og skjønne ganske mye av hva som sto på spill. Mitt sterkeste emosjonelle filmminne noensinne er fra sluttscenen i den første filmen: Politiet kommer for å arrestere Sebastian, tyven. Han rømmer ikke. Han vil ta straffen sin så han kan bli ordentlig fri. Men hans lille venn Kamilla er utrøstelig. Hun vil ikke miste ham. Gjennom snørr og tårer roper hun navnet hans igjen og igjen. Jeg grein og hikstet med. 

Nå bør nye generasjoner få oppleve dem.