Syria – i skyggen av Irak

Bibeletterspørselen er mangedoblet siden opprøret startet, og mange muslimer kommer til kristen tro. Kristne våkner opp. Som i Irak, der kristne er stolte over å være «N» (nasireere), og ikke først og fremst tilhøre den ene eller andre kirke, finner kristne støtte i hverandre.

Katastrofen som Den islamske staten (IS) har forårsaket i Irak, opprører en hel verden.

Konflikter i det multietniske og multireligiøse landet er ikke av ny dato. Saddam Hussein holdt landet i et jerngrep og sto bak grusomheter mot deler av befolkningen, særlig kurderne i den nordlige delen av landet.

Han startet to kriger mot nabolandene, den ene mot det shiamuslimske Iran. Samtidig klarte han å skape en sterk regjering som hadde kontroll i hele landet.

Enkelte minoriteter, som den kristne, ble beskyttet, selv om det ikke kan karakteriseres som full religionsfrihet. For tjue år siden utgjorde de kristne kirkene åtte prosent av landets befolkning.

Diktatoren Saddam Hussein fremsto i sin siste tid som troende sunnimuslim. Majoriteten av befolkningen var og er shiamuslimsk, med 65 prosent. Majoriteten i den arabiske delen av befolkningen er sunnimuslimer.

Etter at Saddam Hussein ble styrtet, er landet mer og mer preget av kaos.

Landet kan i dag karakteriseres som en «mislykket stat». Sentralregjeringen, med en sjiamuslimsk president, er svak og splittet. Institusjoner fungerer ikke som de skulle. Hæren er sterkt svekket. Den kurdiske regionen har utstrakt selvstyre.

Konflikten mellom sunnimuslimer og shiamuslimer er blitt mer og mer tydelig, og radikale sunnier utfører stadig dødelige angrep mot den shiamuslimske befolkningen. Med det sunnimuslimske IS sin inntreden på arenaen er forholdene blitt forferdelige. IS går fram med en brutalitet verden knapt trodde var mulig.

Det som skjer i Irak, vekker så stor oppmerksomhet, så mye avsky og så sterkt engasjement at andre konflikter kommer i bakgrunnen.

Mediene klarer ikke å følge opp alt, for eksempel den radikale islamistgruppen Boko Harams fortsatte terror i det nordlige Nigeria og den muslimske opprørsgruppen Selekas fornyede angrep i Den Sentralafrikanske Republikk.

Mer underlig er det at en ikke formidler mer av det som skjer i Iraks naboland Syria og som av IS er erklært som en del av «Den islamske staten» i Syria og Levanten.

IS sitt hovedkvarter er i Syria, og det pågår intense kamper mellom den syriske hæren og IS rundt Aleppo, med den opprinnelige opprørsbevegelsen i skvis.

Den samme terroren som rammer minoriteter i Irak, rammer minoriteter, som den kristne, i Syria. IS-soldater fra flere titalls nasjoner deltar i terroren og den religiøse rensingen i Syria på samme måte som i Irak.

Det rapporteres om 12.000 IS-soldater fra andre nasjoner i Syria i 2014, en økning på 5000 fra året før. Men også den syriske hæren har soldater fra andre land (som Iran). Hele 80 nasjonaliteter skal være representert blant soldater i landet. Den russiske utenriksministeren, Lavrov, har kritisert Saudi-Arabia for å sende våpen til opprørerne, og det er uten tvil mange soldater fra arabiske land som kjemper på opprørenes side.

En tredjedel av landets befolkning er på flukt, internt eller til naboland.

Irakiske flyktninger som kom til Syria for et par tiår siden, flyktet tilbake til Irak etter at opprøret startet i Syria – og er igjen på flukt.

Noen få har kommet til et trygt tredjeland. Men det finnes ikke lenger trygge steder å flykte til. Den humanitære katastrofen er formidabel både i Irak og Syria.

Siden Geneve 2-samtalene om Syria begynte i januar 2014 har tusener blitt drept. Bare på en uke i juli ble 1700 mennesker drept i kamper i Aleppo.

FNs generalsekretær Ban Ki-moon har uttalt at sykehus og humanitære institusjoner i Syria i økende grad blir angrepet. Human Rights Watch forteller at representanter for humanitære hjelpeorganisasjoner og menneskerettighetsaktivister blir tatt til fange.

Som i Irak har det vært et kristent nærvær i Syria i 2000 år. Som i Irak er det kristne nærvær truet. Der IS vinner fram, får kristne følgende valg: Konverter til islam eller bli drept. Eller i litt mildere form: Flykt eller aksepter å betale den skatt en ikke-muslim må betale – og risiker å bli diskriminert og forfulgt resten av livet. Islamsk lov i sin strengeste form skal gjelde alle, også ikke-muslimer. Det religiøse politiet patruljerer gatene og trakasserer kvinner.

Fra Irak har vi fått følgende eksempel på forfølgelse og diskriminering: Da IS tok kontroll over Mosul-dammen ved elven Tigris, ble vanntilførselen stengt av til den kristne bydelen. En representant ringte til kontoret for vannforsyning og spurte hva som var årsaken. En saudier som hadde sluttet seg til IS, var ansvarlig for kontrollen av dammen. Altså ikke en iraker. Han svarte: «Dere kristne er som griser. Dere fortjener ikke vann.» Slik er det i Irak, og slik er det i Syria der IS har kontroll.

Hvorfor har IS kunnet fosse mye sterkere fram i Irak enn i Syria? I Irak er det en svak sentralregjering og en svak hær der mange har desertert. Våpen IS bruker, har de for det meste fått tak i når den irakiske hæren gir opp kampene. I Syria er regjeringen ubøyelig og har en sterk hær med mengder av våpen.

Er det noe håp? Høsten 2013 ble det fortalt at det var over 200 militsgrupper i Syria. De kjempet ikke bare mot Assads regime, men også mot hverandre i kamp om kontroll over sine territorier. Noen av dem angrep bevisst kristne, slik som i Homs og Aleppo og eldgamle kristne byer. I dag snakker en om 1500 ulike grupper. De er ofte et resultat av splittelse innen de opprinnelige opprørsgruppene. Noen er med IS, andre er imot. Når så mange kjemper mot hverandre, er håpet at de vil ødelegge hverandre.

Det andre håpstegnet er at selv om kristne er under konstant angrep og fordrivelse, så bidrar kirkene til stabilitet og forsoning.

De kristne har ingen milits som kjemper for dem, og mange muslimer undrer seg.

Kirkene gjør en formidabel humanitær innsats, uten å diskriminere. Muslimer undrer seg.

Bibeletterspørselen er mangedoblet siden opprøret startet, og mange muslimer kommer til kristen tro. Kristne våkner opp. Som i Irak, der kristne er stolte over å være «N» (nasireere), og ikke først og fremst tilhøre den ene eller andre kirke, finner kristne støtte i hverandre.

Fortvilelsen over at det kristne nærvær kan forsvinne står ikke alene. Vitnesbyrd vi hører fra Irak og Syria, vitner om at lyset skinner ekstra klart i dette forferdelige mørket. Også Åpne Dørers samarbeidspartnere gjør en formidabel innsats – midt i ildlinjen.