Forbønn eller aktivisme

Det er ikke sikkert manglende fokus på å demonstrere speiler feighet. Det kan være at en ser en bedre vei. Å latterliggjøre tilbedelse med tomme løftede hender får meg til å tenke at en da fort kan gjøre det samme med tomme hender løftet i bønn og forbønn, til fordel for egen aktivisme.

Personlig opplever jeg kommentaren som krenkende, selv om jeg ikke tilhører «Hillsong-miljøet».

Dette fordi den, slik jeg leser den, nedvurderer tilbedelsen og ifølge artikkelens logikk i neste omgang bønn, selv om det ikke blir eksplisitt skrevet. Er det noe Bibelen ikke gjør, så er det å se foraktelig på det folk som tilber Gud ut fra et takknemlig hjerte.

Om en skal sette et kritisk lys på oss kristne i forhold til passiv tilpasning til en uønsket samfunnsutvikling er dette neppe det beste sted å starte, om en da ikke kun er ute etter å skåre billige retoriske poeng.

I dag ser vi skremmende eksempler på at der religiøse grupper ikke opplever at det å løfte plakater til protest gir dem det samfunnet de ønsker, vokser voldelige grupper frem. Disse slipper plakatene og prøver isteden å forme samfunnsutviklingen med våpen i hånd. Av alle medier burde avisen Dagen se dette.

Dagen.no har lagt ut link til Led-konferansen. En av talerne er Martin Cave, som taler om samfunnspåvirkning gjennom måten vi som kristne lever og ved å vise godhet og kjærlighet.

Nett-TV: Se taler fra LED-konferansen

Jarle Kallestad kan reflektere over denne dimensjonen av å være en kristen. Hans tydelige forkjærlighet for «gamle dager», aktivisme og plakater som hensiktsmessig virkemiddel holder neppe en kritisk evaluering.

To situasjoner dukker i denne sammenheng opp i mine tanker. Den første av amerikanske «kristne» som er filmet mens de står i veikryss med bannere som med krasse ord dømmer andre mennesker til dom og død.

Den andre er om kvinnen som hadde gjort dårlige livsvalg og ble spurt av en person om hun ikke burde søke til en kirke. Hennes kanskje ikke så overraskende respons var: «Jeg opplever da nok problemer og fordømmelse slik som det er».

Jeg sier ikke at vi skal stoppe med å si hva som er rett og galt, samt våge å stå for disse.

Jeg vil likevel bli mer oppmuntret om denne siste kvinnen hadde en kristen venn, nabo eller bekjent som kunne gi henne respekt, støtte, kjærlighet og veiledning nok til å velge en bedre vei.

Det er mulig det fungerer som god indremedisin for Jarle Kallestad og hans venner å løfte plakater utenfor kinoer som en synlig protest mot samfunnets forfall. Jeg tror effekten ville være større og nå dypere om de personer som opplever overgrep av seksuell art og andre former ser kirken, de mange kristne fellesskap og enda flere av oss kristne som trygge plasser å søke til når livet går i stykker.

Skal det skje, er ikke fordømmelse og lukkede kristne miljøer veien å gå. Da er det å se at vi tar sunne gode livsvalg, former trygge åpne fellesskap som tåler livet slik det er og som gir en hånd som reiser opp, ikke slår, som oppmuntrer, ikke fordømmer et godt sted å starte.

Det er ikke sikkert manglende fokus på å demonstrere speiler feighet. Det kan være at en ser en bedre vei. Å latterliggjøre tilbedelse med tomme løftede hender får meg til å tenke at en da fort kan gjøre det samme med tomme hender løftet i bønn og forbønn, til fordel for egen aktivisme.

Da kan det være lurt å ta en tur på Youtube og lytte til John Pantry sin sang « Empty handed, for that is how he wanted me». Der sangeren går fra egne planer og velment aktivisme som blir lagt ned ved Jesus føtter over til tomme hender Gud ville fylle i overflod.

Det menneskelige ønske om å være aktiv må aldri fortrenge bønn og tilbedelse.

I Matt. 21,16 står det: «Fra spedbarns og diebarns munn har Du beredt Deg lovprisning».

Det står neppe bare fordi denne gruppen er dårlig til å holde opp plakater.