«En forfærdelig kristendom»

Skepsis mot dans og kino må forstås i lys av samtiden og – ikke minst – i lys av bakgrunnen i pietismen. Hensikten var god, nemlig å bli bevart hos Jesus.

Vi skrev ennå ikke 1900 da de første anklagene kom om at kristenfolket på Vestlandet kun var opptatt av forbud og påbud. Kritikerne fikk svar på tiltale.

Gunnar Bodahl-Johansen, som jeg flere ganger har hatt som kurslærer ved Institutt for journalistikk, var inne på dette i Dagen 4. juli. «Pietismen stemplet jo teater, kino, dans, kortspill, deler av musikken og til og med sportslig aktivitet, for ikke å snakke om «intim omgang» med det annet kjønn, som syndige handlinger,» oppsummerte han.

LES: Pietismens betydning

Dette er ikke noen ny diskusjon. Teologen og skolemannen Christopher Bruun (1839–1920) sto på slutten av 1800-tallet fram som den store kritikeren av pietismen, og dermed av det vestlandske kristenfolket.

Bruun mente forkynnelsen på Vestlandet var ensidig, og at dette hindret kristen erkjennelse og vekst. Det Vestlandske Indremisjonsforbunds første generalsekretær, Andreas Lavik (1854–1918), tok til motmæle. Dersom forkynnelsen var så dårlig som dette, ville indremisjonsarbeidet ha svunnet hen, mens det motsatte var tilfelle, påpekte Lavik.

I bladet Sambåndet, som jeg i dag er redaktør for, ble det i 1899 en omfattende debatt mellom Bruun og Lavik.

Bruun hevdet at det store budet på Vestlandet var «du skal ikke danse». Dersom det var slik, ville det ha vært «en forfærdelig kristendom», en «djævelsk fariseisme», svarte Lavik. På Vestlandet, som ellers, var «Jesus Kristus græbet i troen» hjertet i kristendommen, fortsatte han.

Det var rett at de pietistiske kristne stort sett holdt seg borte fra dansegulvet. I 1880-årene stilte indremisjonsfolket i Ålesund seg eksempelvis i spissen for en kamp mot dans i latinskolen – og seiret. Man anså at dansen i seg selv inneholdt fristelser, ifølge Lavik fordi «verdensaanden» rådde i danselagene. Når kristen deltok i danselag, ville de derfor bli tappet for åndsmakt, og vitnetjenesten ville bli svekket.

Bruuns hovedanklage mot kristenfolket på Vestlandet var at de var preget av fariseisme. De var opptatt med menneskebud framfor Guds bud. Var dette riktig, var det alvorlig, og indremisjonsfolket måtte prøve seg overfor slike anklager, mente Lavik. DVI-sekretæren konkluderte imidlertid med at anklagen var falsk. «Fariseismen har et hovedmerke. Den fører bort fra det centrale, det grunnlæggende og opbyggende til udvorteshed og gjerningsvæsen,» skrev Lavik i Sambåndet.

Og også Bruun hadde vedgått at «Vestlandets kristne netop har sin styrke i at have grebet det centrale, frelsens store hovedsannheder, ordet om synd og naade, om omvendelse og tro». Dette var også utgangspunktet for en god evangelisk forkynnelse til helliggjørelse, ellers blir det moralsnakk, påpekte Lavik.

Man skal ikke mange tiår tilbake for å finne et helt annet samfunn på Vestlandet enn det vi ser i dag. Et todelt samfunn, der man enten gikk på idrettshuset på dans, eller på bedehuset på møte. I min oppvekst på Åkra på Karmøy på 1970- og 80-tallet var det forskjell på pølseboden «nass Kanutta» og gatekjøkkenet «ans Ludolf». Slik var forventningene i «begge leirene». I dag er det annerledes; et samfunn med mange flere møtesteder, andre forventninger og dermed også mindre oppdeling.

Skepsis mot dans og kino må forstås i lys av samtiden og – ikke minst – i lys av bakgrunnen i pietismen. Hensikten var god, nemlig å bli bevart hos Jesus, ikke skikke seg lik denne verden og la livet være preget av det en trodde på, slik at en også kunne være et troverdig vitne for andre. Det var pietismens egentlige vesen.

(Kilde: «Ordets folk», Sambåndet Forlag, 1998)