Strandet i Middelhavet

En høstnatt i år 61–62 etter Kristus strandet et skip fra Alexandria på en ukjent øy i Middelhavet. De hadde allerede reist i flere uker, og storm og uvær hadde herjet. Skipet hadde 267 passasjerer, mange av dem kriminelle fanger under tilsyn av romerske soldater.

Noen få av passasjerene kjenner vi navnet på: Det var fangen Paulus (som nylig hadde anket saken sin til keiseren i Rom). Det var fangevokteren Julius, som allerede hadde rukket å bli en god venn av Paulus. I tillegg hadde pionermisjonæren fått ta med seg noen utvalgte venner; makedonieren Aristarkos fra Tessalonika og legen Lukas.

Tidspunktet for den turbulente båtreisen må antakelig ha vært sent i september eller oktober, ettersom Lukas skriver at «det allerede var etter fastedagen». Fastedagen Yom Kippur er jødenes store soningsdag, og har røtter helt tilbake til ørkenvandringen og Aarons presteskap, hvor øverstepresten gjorde soning for hele folket i Det aller helligste. Paulus hadde anbefalt offiseren (som hadde konferert med kapteinen) å bli i vinteropplag på Kreta, uten at de tok hensyn til det. Lukas beskriver forholdene på sjøen som utrygge så sent på høsten (Apg 27,9).