Støre snakker størsk om Kina

Nå er det vanlige folks tur til å få høre sannheten om presset mot Nobelkomiteen, Jonas Gahr Støre.

Politikerspråk kalles den gjerne, den særegne måten våre folkevalgte uttrykker seg på når de på mer eller mindre snedig vis prøver unngå å svare. Teknikkene kan være litt ulike, men det dreier seg alltid om å bruke en masse ord uten å egentlig si noe som helst.

Men det er en norsk politiker som tatt denne ferdigheten til et mye høyere nivå enn sine kolleger. Han er i en helt egen divisjon. Hans måte å snakke på er så særegen at den faktisk har fått sitt eget navn.

Det er bare Jonas Gahr Støre som snakker størsk.

Nylig benyttet statsministeren sitt eget talemål størsk også til å besvare et skriftlig spørsmål stilt av tidligere utenriksminister Ina Marie Søreide. Hun ville vite hvordan Støre stilte seg til påstandene om at han skal ha prøvd å påvirke Nobelkomiteen til å ikke gi fredsprisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiabo. Søreide ville vite hva Støre egentlig sa i to samtaler som tidligere leder i Nobelkomiteen Thorbjørn Jagland omtaler i sin nye bok «År i fred og ufred».

Jagland beskriver hvordan daværende utenriksminister Støre under en mottakelse i Oslo rådhus i 2010 la armen rundt ham og sa: «Dere har vel ikke tenkt å ødelegge vårt forhold til dette store landet?» På det tidspunktet gikk det rykter om at Nobelkomiteen vurderte å gi prisen til en regimekritiker i Kina og at det ville vekke det kinesiske kommunistpartiets vrede mot Norge.

Jagland fant det så oppsiktsvekkende at Norges utenriksminister åpenbart prøvde å påvirke arbeidet i den uavhengige Nobelkomiteen at han ordrett skrev ned det Støre hadde sagt. Han orienterte umiddelbart Nobelkomiteen om samtalen med utenriksministeren.

Jagland viser også til en episode der de to møttes i New York. Da hadde Støre nettopp hatt et møte med Kinas utenriksminister og fortalte Jagland at forhandlingene om en frihandelsavtale ville stoppe opp hvis fredsprisen gikk til en kinesisk dissident. Dessuten ville menneskerettsdialogen mellom de to landene opphøre. Jagland opplevde også denne samtalen som et forsøk fra Støre på å påvirke beslutningsprosessen i Nobelkomiteen.

Heldigvis stod medlemmene i komiteen imot dette utidige og utillatelige presset fra øverste utenrikspolitiske hold i Norge. Jagland og hans kolleger viste - i motsetning til Støre - at de er villige til å kjempe for menneskerettene også når det koster noe. 10. desember 2010 ble regimekritikeren Liu Xiabo tildelt Nobels Fredspris under en seremoni i Oslo Rådhus. Prismottagerens stol stod imidlertid tom. For Liu Xiabo sonet en dom på elleve års fengsel. Forbrytelsen hans var at han hadde signert et opprop om innføring av demokrati i Kina.

Støres svar på Ine Eriksen Søreides spørsmål, som nylig kom, er nedslående. Ja, vi vil si at det rett og slett er uverdig. For i stedet for å forklare hva han har sagt til Jagland, så er det tydeligvis tåkefyrsten Støre som denne gangen har først svaret i pennen på sedvanlig størsk.

«Jeg går ikke god for fremstillingen», skriver han i det skriftlige svaret som selvfølgelig er helt uforståelig. Både Ine Marie Søreide og vi andre er fortsatt etterlatt i uvisshet. Han verken benekter eller bekrefter at han sa det som Jagland ordrett skrev ned at han sa om Kina. Han bare «går ikke god for fremstillingen». Tåkeprat av verste sort, med andre ord.

Det minste man bør kunne forvente av en statsminister er at han er ærlig om hva han har sagt i en så viktig sak som dette, et spørsmål som handler om helt sentrale verdier, menneskeretter og uavhengigheten til verdens viktigste priskomité.

Nå holder det ikke lenger å snakke størsk, Støre. Sa du eller sa du ikke det Jagland hevder at du sa?

Nå er det vanlige folks tur til å få svar.