Stolt av dåpen
I våre dager er det ekstra gode grunner for å løfte frem dåpens betydning, selv om luthersk og baptiske syn tillegger dåpen ulik funksjon.
I søndagens prekentekst møter vi Jesu kjente ord om barnas plass i Guds rike:
«Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jesus sier ikke noe om dåp i denne teksten, og mennesker med både luthersk og baptistisk dåpssyn tolker den til fordel for sitt syn.
I gårsdagens avis kunne vi lese førstelektor Rune Øystese ved NLA Høgskolens og førsteamanuensis Terje Hegertun ved Menighetsfakultetets respektive betraktninger om dåpen.
Øystese sa avslutningsvis at selv om han er trygg i sin lutherske overbevisning, tror han ikke at Gud tar frelsen fra dem som tenker annerledes enn ham om dåpen. På samme måten håper han at Gud vil være nådig overfor ham selv, om det skulle være slik at han har misforstått.
Dåpen har i lang tid vært en kime til indre strid blant protestantiske kristne, og slik strid har skapt mye smerte.
Selv har jeg indirekte vært årsak til en slik. Mine foreldre, som tilhørte indremisjonen, kunne ikke være med på at det er frelse i dåpen, og valgte å ikke bære sin nyfødte sønn til dåp.
Det var ikke uten videre populært. I stedet ble det et smertefullt brudd med både forsamling og venner, og først etter flere år på vandring fant familien seg til rette i en annen forsamling.
Det finnes flere slike historier, og kanskje er de noe av grunnen til at så få snakker om dåp i dag.
Selv kom jeg etter hvert til å forlate mine foreldres dåpssyn, og døpte selv min da knapt tre måneder gamle sønn i august i fjor. Jeg finner det klart bevitnet i Bibelen at kristen dåp hører med i begynnelsen av det kristne livet, og finner det urimelig å legge til grunn at dette livet først starter når barnet nærmer seg ti år eller er i tenårene.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Uavhengig av dette deler jeg mange pinsevenners og baptisters sorg over en folkekirkelig dåpspraksis som gjør dåpen til en rite ute av sin sammenheng.
Også i Den norske kirkes egne bestemmelser om dåpen heter det at «Det er en forutsetning for dåp av barn at de oppdras i kristen tro.»
Man kan med rette si mye godt om trosopplæringsreformen, men det er ikke alltid like lett å få øye på hvilken plan Den norske kirke har for å sikre at dåpsbetingelsene faktisk blir innfridd. Slik bidrar folkekirken til at et av de viktigste argumentene mot barnedåp får næring.
For eksempel er det naturlig at dåpsforeldrene tar barna regelmessig med til det kristne fellesskapets samlinger, og det går an å spørre om en slik intensjon foreligger før dåpen har funnet sted.
Det er ikke vanskelig å forstå at mange undrer seg over en kirke som tilsynelatende reservasjonsløst løsriver dåpen fra sin sammenheng. Dåpen hører naturlig med i det kristne fellesskapet, i både familie og menighet. Troen må få næring for å ikke dø hen.
I våre dager er det ekstra gode grunner for å løfte frem dåpens betydning, selv om luthersk og baptistiske syn tillegger dåpen ulik funksjon. Det er grunn til å fremheve innvielsen til Jesus Kristus, mottakelsen av syndenes tilgivelse og barnekår hos Gud, ja, selve Jesu invitasjon.
Da jeg gikk på videregående på slutten av 1990-tallet, fikk jeg en gang i oppdrag av religionslæreren å fortelle klassen min hvordan man blir frelst. Det var jo et sjeldent spennende oppdrag, og jeg funderte på hvordan jeg skulle gripe saken an.
Jeg endte med å ta utgangspunkt i et av versene i morgendagens tekst, om det å ta imot Guds rike slik som et lite barn. Ikke slik at vi må legge tanken til side og fornekte virkeligheten for å ta imot Jesus, men ved at vi i tillit til Gud kan få ta imot nådens gave.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For tanken kan det være krevende nok. Eller som Odd Sverre Hove skrev i gårsdagens prekenhåndbok:
Guds frelsesgave gis av nåde «til mennesker som er så hjelpeløse at de tar imot den uten å kunne betale noe som helst i vederlag.» Enten vi ser på dåpen som et sakrament eller en bekjennelseshandling, er det dypest sett dette dåpen handler om. I stedet for å være en kime til indre splid skulle dåpen være et adelsmerke, en kilde til frimodig trygghet.
Med den internasjonale pinsevekkelsens voldsomme vekst har det baptistiske dåpssynet fått en langt større utbredelse. Enten vi står for dette synet eller om vi fortsatt vil døpe våre små barn, burde vi ta ordentlig inn over oss på nytt hvilket formidabelt privilegium dåpen synliggjør.
