Barnas fortrinnsrett hos Jesus

Prekentekstene gir denne søndagen et sterkt familiepreg.

Begge lese­teks­te­ne be­rø­rer emner som har med barn og barne­kår å gjøre. Og pre­ken­teks­ten hand­ler di­rek­te om Jesus og barna. Det gir denne søn­da­gen et sterkt fa­mi­lie­preg.

Be­ret­nin­gen om Jesu vel­sig­nel­se av små­bar­na står el­lers også i Matt 19:13ff og Luk 18:15ff. Mar­kus-ver­sjo­nen er mest pre­sis i de­talj­skild­rin­gen. Mar­kus plas­se­rer av­snit­tet like etter en sam­ta­le om ek­te­ska­pets gud­dom­me­li­ge inn­stif­tel­se og like foran et av­snitt om faren ved å eie mye jor­disk gods og gull. Mar­kus skri­ver:

13 Og de bar små barn til ham for at han skul­le røre ved dem; men di­sip­le­ne truet dem som bar dem.

Ver­bet «pros­fe­rein» kan bety «brin­ge», «føre», «bære hen til». Mat­teus og Mar­kus om­ta­ler barna som «paidía». Det ordet sier ikke noe be­stemt om bar­nas alder. Lukas om­ta­ler dem som «bréfa» som betyr «sped­barn». Der­med er det mest na­tur­lig å se for seg noen som kom­mer bæ­ren­de til Jesus med små barn.

Det de øns­ket av Jesus, var at han skul­le «røre ved» barna. Ver­bet «háptein» har grunn­be­tyd­nin­gen «an­ten­ne ild», men betyr også «binde fast», «ta tak i» og «be­rø­re». Mat­teus bru­ker ut­tryk­ket «legge hån­den på». En mo­der­ne he­bra­isk re­tur-over­set­tel­se bru­ker ver­bet «naga'» i be­tyd­nin­gen «be­rø­re med hån­den». Tan­ken var utvil­somt å få hos Jesus en vel­sig­nel­se over bar­nas frem­tid. Det skal ikke ha vært uvan­lig å bære små­barn til rab­bi­ner­ne på samme måten.

Det di­sip­le­ne så gjor­de, be­skri­ves med ver­bet «epi-timáoo» (= refse, tale sterkt mis­bil­li­gen­de). Ver­bet fo­to­gra­fe­rer bilde av noen som (fra en over­ord­net po­si­sjon) an­leg­ger en kom­man­de­ren­de tone og frem­sier en ref­sel­se, an­ta­ge­lig her med sikte på bort­vis­ning. Di­sip­le­ne har sik­kert vil­let spare Jesus for det de opp­fat­tet som en plag­som for­styr­rel­se.

Men så skil­ler grunn­tekst-ma­nu­skrip­te­ne lag. BS78/85 og BS2011 føl­ger co­dexe­ne Si­nai­ti­cus og Va­ti­ca­nus (pluss noen andre gamle tekst­kil­der, se opp­da­tert liste i NA28), som har pro­no­me­net «av­tois» («dem») i dativ fler­tall (obs:) han­kjønn. Det må enten bety at di­sip­le­ne ref­set (obs:) bar­nas fedre. I så fall var det altså fedre som kom bæ­ren­de med disse barna. Eller det må bety at di­sip­le­ne ref­set barna selv (som i så fall li­ke­vel må ha vært stør­re enn sped­barn).

NB88 føl­ger der­imot Fler­tall­steks­ten m.fl. Disse tekst­vit­ne­ne sier at di­sip­le­ne talte ref­sen­de til «dem som bar» (in­klu­dert bæ­ren­de mødre). Mar­kus fort­set­ter:

14 Men da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: La de små barna komme til meg, hind­re dem ikke! For Guds rike hører slike til.

Jesu re­ak­sjon på det han ser, skild­res med sam­men­set­nings­ver­bet «agan-aktéoo» som har grunn­be­tyd­ning fra en sterk (= «agan») sorg­re­ak­sjon («akjo­mai» = «sørge»). I Bi­be­len skild­rer sam­men­set­nings­or­det nes­ten all­tid sterk vrede. Vre­den er lett å for­nem­me i den stak­ka­to tonen Jesus så taler med: «La små­bar­na komme til meg (Punkt­um). Hind­re dem ikke (Punkt­um).»

Med denne til­rette­vis­nin­gen un­der­vi­ser Jesus di­sip­le­ne sine (og oss) for det førs­te om hvor­dan han selv ten­ker om barna. De er for Jesus ikke plag­som­me for­styr­rel­ser. Men Jesus vil at barna fra førs­te dag av skal komme til ham og bli båret til ham. For det andre lærer Jesus oss der­med at det er slik alle krist­ne også bør tenke om barn.

(Fra Jesu he­dens­ke og hel­le­nis­tis­ke sam­tid si­te­rer Wil­liam Lane et pa­py­rus­brev som ble fun­net i Ox­yr­hyn­chus. En ekte­mann skrev til kona si i Alek­sand­ria (da­tert 17. juni år 1 f. Kr.) i for­bin­del­se med en fød­sel. Sitat: «Hvis det ble et gutte­barn, så skal du la ham leve. Men hvis det ble en pike, skal du kaste bar­net ut». Slik er kon­tras­ten mel­lom he­den­ska­pets hold­ning til barn og Jesu hold­ning.)

V 14b på­be­gyn­ner en be­grun­nel­se: «For Guds rike hører slike til». Jesus fort­set­ter:

15 San­ne­lig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det!

Med be­gre­pet Guds rike mener Jesus (her som på en lang rekke andre ste­der) et konge­rike som er an­ner­le­des enn alle jor­dis­ke konge­ri­ker. Riket til­hø­rer Gud. Og Gud har over­gitt det til Jesus (se Dan 2:44, 7:13f). Jesus inn­byr men­nes­ke­ne til å ta imot bor­ger­skap i Guds rike slik at det kan vokse og vokse helt frem til den dagen Men­neske­søn­nen kom­mer i skyen. Guds rike er på den måten et samle­navn på alle frel­ses­ga­ve­ne Jesus kom med til oss men­nes­ker. Teks­ten ak­tua­li­se­rer her for­kyn­nel­se av hele bud­ska­pet om Guds rike.

Guds rikes frel­ses­ga­ver til­hø­rer iføl­ge v 14b først og fremst barna. Bare der­etter til­hø­rer det (iføl­ge v 15) slike voks­ne som små­min­ker seg ned til små­bar­nas hjelpe­løse nivå, slik at de kan ta imot Guds rike «som et lite barn».

Voks­ne som ikke tar imot Riket på den måten, nek­tes ad­gang til Riket. Der­med er dette skrift­ste­det et vik­tig bi­bel­be­vis for bud­ska­pet om at Guds frel­ses­gave ute­luk­ken­de gies av nåde, og til men­nes­ker som er så hjelpe­løse at de tar imot den uten å kunne be­ta­le noe som helst i veder­lag. På dette ste­det knyt­tes det tett for­bin­del­se mel­lom barn­lig hjelpe­løs­het og det bi­bels­ke tros­be­gre­pet.

Slik av­slut­ter så Mar­kus vår tekst:

16 Og han tok dem på fan­get og la hen­de­ne på dem og vel­sig­net dem.

Ver­bet «en-ang-ka­lids-est­hai» kan bety «om­fav­ne», «klem­me», «ta i favn» etc. Det fo­to­gra­fe­rer hjerte­varm nær­het. Hånds­på­leg­gel­sen føl­ges så av en vel­sig­nel­se. Ver­bet «kat-ev-lo­gein» (= «tale in­der­lig vel», dvs «vel­sig­ne in­der­lig») sva­rer van­lig­vis til de jø­dis­ke bera­ka-bøn­ne­ne. De har egent­lig som grunn­preg at men­nes­ker vel­sig­ner (dvs: lov­pri­ser) Gud for en vel­sig­nel­se som Gud al­le­re­de på for­hånd har til­delt men­nes­ke­ne. An­ta­ge­lig er det en slik jø­disk be­reka-bønn Jesus her ber med hån­den på små­bar­na.

Denne teks­ten taler ikke med ut­tal­te ord inn i nyere barne­dåps­de­batt. Men den som (ut fra andre teks­ter) for­står dåpen som en sa­kra­men­tal frel­ses­gave (og altså ikke bare som en ly­dig­hets­hand­ling), bør utvil­somt også kunne tenke at en tekst om bar­nas for­trinns­rett til Guds rike er en barne­dåps­tekst.