Hei! 👋

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

1 måned - 1 krone Du kan betale med vipps

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Er du allerede abonnent?

Fortsett 👉

Kronikk

UTRYGG: «Jeg møtte foreldrene mine tre ganger i året, var konstant livredd for dem siden jeg visste de bodde på et svært farlig sted», skriver Gunnar Hansen om tiden som misjonærbarn.

Stigespillet om misjonærbarna

Det er sjelden tid for å snakke om det som var feil i NLM, men ofte tid for å gå videre.

Gunnar Hansen Sandnes
Publisert Sist oppdatert

Jeg leser med interesse det siste års kronikker om NLMs lederskap. Flere har hevdet at NLMs ledere ikke er i stand til å lytte, være i dialog, ta inn virkeligheten andre opplever. Selv synes lederne kritikken er urimelig.

Jeg har brukt 20 år av mitt voksne liv på å forsøke å sette søkelys på misjonærbarnas opplevelser. Det har vært en reise hvor ett skritt fram ofte innebærer to tilbake. Og hvor åpne dører ikke nødvendigvis betyr åpne ører.

Utgangspunktet er mine høyst personlige erfaringer:

meninger kronikk
Powered by Labrador CMS