Kronikk
UTRYGG: «Jeg møtte foreldrene mine tre ganger i året, var konstant livredd for dem siden jeg visste de bodde på et svært farlig sted», skriver Gunnar Hansen om tiden som misjonærbarn.
Adobe Stock
Stigespillet om misjonærbarna
Det er sjelden tid for å snakke om det som var feil i NLM, men ofte tid for å gå videre.
Jeg leser med interesse det siste års kronikker om NLMs lederskap. Flere har hevdet at NLMs ledere ikke er i stand til å lytte, være i dialog, ta inn virkeligheten andre opplever. Selv synes lederne kritikken er urimelig.
Jeg har brukt 20 år av mitt voksne liv på å forsøke å sette søkelys på misjonærbarnas opplevelser. Det har vært en reise hvor ett skritt fram ofte innebærer to tilbake. Og hvor åpne dører ikke nødvendigvis betyr åpne ører.
Utgangspunktet er mine høyst personlige erfaringer:
