Statsstøtte til trossamfunn

Det er ingen tvil om at det først og fremst er muslimske trossamfunn som kan bli rammet av slike innskrenkninger.

Før helgen ble det kjent at det er flertall i Stortinget for å be regjeringen utrede hvordan staten kan trekke tilbake den offentlige støtten til trossamfunn.

Det er i seg selv en adekvat sak at staten setter visse betingelser for hva slags virksomhet som er berettiget offentlig støtte. Det er for eksempel ingen grunn til at staten skal støtte virksomheter som oppfordrer til vold.

Men i debatten om hvilke kriterier som må oppfylles for at staten skal trekke støtten tilbake, finnes det mange skjær i sjøen. Her er det nødvendig med grundig prinsipiell tenkning og et årvåkent blikk. Derfor er SV-leder Audun Lysbakkens presiseringer i Dagen lørdag positive. SV er ikke først og fremst for sin rause velvilje overfor tradisjonelle norske kristne.

Men Lysbakken sier at forslaget ikke er ment å skulle ramme trossamfunn som for eksempel ikke vil vie likekjønnede par. Konkret vil Stortinget be regjeringen utrede hvordan man kan trekke økonomisk støtte til trossamfunn som oppfordrer til lovbrudd, som tar imot finansiering fra stater som bryter fundamentale menneskerettigheter og «andre alvorlige forhold».

I forslaget heter det at «det må ha konsekvenser at trossamfunn og religiøse ledere fremmer holdninger som strider mot grunnleggende menneskerettigheter, demokratiske verdier og prinsipper, samt holdninger som innskrenker og hemmer integrering og utsetter noen for sterk sosial kontroll. Dette gjelder uansett trosretning.»

Det er ingen tvil om at det først og fremst er muslimske trossamfunn som kan bli rammet av slike innskrenkninger. Stortinget legger til grunn at regelverket skal gjelde uansett trosretning, og det må et slikt regelverk naturligvis gjøre. Men ut fra formuleringene fremstår det opplagt at forslaget først og fremst er rettet mot muslimske miljøer.

Det er likevel grunn til å følge årvåkent med på hvordan forslaget blir behandlet, og hvordan det etter hvert blir praktisert. For flere av de konkrete momentene gir rom for tolkning. Vi kan risikere at offentlige forvaltere som er negativt innstilt til kristen tro kan legge til grunn premisser som diskvalifiserer kristne miljø fra statsstøtte.

I det hele tatt kan man spørre seg hvor lang vei det er til at menigheter som vil forkynne tradisjonell kristen samlivsetikk står i fare for å miste den offentlige støtten. Det foreligger i dag ikke noe forslag om slike inngrep, men endringer skjer som regel gradvis.

Det er viktig å ikke krisemaksimere og å gi næring til ubegrunnet frykt. Det er ingen grunn til å mistenke at kristne menigheter blir arnested for rekruttering til voldelige miljøer.

Men på den annen side må kristne trossamfunn tenke nøye over hvor avhengig de er av den offentlige støtten. De politiske vindene kan fort snu. Hvis man i praksis har basert virksomheten sin på offentlige midler, kan kristne aktører fort stå overfor store utfordringer.

Når dette er sagt, er det gledelig at Stortinget ber regjeringen utrede mulighetene for å inndra statstøtte der disse pengene går til å støtte virksomhet som med sin voldsforherligelse undergraver selve den norske samfunnsmodellen.

Her har myndighetene vært tilbakeholdne mer enn lenge nok.