Stadig flere lover gjør oss ikke friere

Da statsråden presenterte forslaget om forbud mot såkalt konverteringsterapi i juni, beskrev hun det som et skritt mot et friere og mer inkluderende Norge. Det er en beskrivelse som fortjener nærmere ettertanke.

Norsk og nordisk tradisjon for lovgiving er det mange grunner til å være takknemlig for. «Norge har verdens korteste lover», konstaterte en artikkel i forskningsmagasinet Apollon for noen år siden. Delegering, dialog og deltakelse står sentralt. Dette går helt tilbake til middelalderens lovgiving som la vekt på at lovene skulle være forståelige for folk flest. Mange andre vestlige land har et svært omfattende og detaljert lovverk som har vært rettet mot øvrigheten, og innrettet mot hvordan den skal styre folket. Mens den norske modellen legger vekt på tillit, samarbeid og fleksibilitet, er alternativet i praksis mer rigid og konfliktorientert.

De norske og nordiske særtrekkene er imidlertid under press. Det skyldes ikke minst en enorm internasjonal produksjon av regler, særlig gjennom EU og EØS. I flere land har det de siste årene vært debatt om at større områder og flere detaljer i samfunnslivet blir regulert av lover og direktiver. Et eksempel er familieforhold og oppdragelsesmetoder. På disse områdene har Norge vært et av de mest progressive landene i verden. Forslaget om forbud mot konverteringsterapi er bare det siste av mange eksempler. Mer omfattende forbud mot diskriminering er et annet.