SKUFFET: – I det minste hadde vi håpet at denne organisasjonen, som også er en av samvittighetsfrihetens fremste fanebærere, hadde tatt hensyn til at fri abort var et så dyptgripende samvittighetsspørsmål for ganske mange av deres medlemmer, at de ikke valgte side i saken. ILL.FOTO: Cornelius Poppe / Scanpix
Cornelius Poppe / Scanpix
Sorgen over Amnesty
Amnesty International, avdeling Norge, har rundet 50 år. De fortjener stor respekt for sitt utrettelige arbeid mot dødsstraff og annen undertrykkelse. Samtidig føler mange av oss sorg over veivalg som organisasjonen har tatt.
For 50 år siden skrev en gruppe ildsjeler i Oslo de første brevene for samvittighetsfanger verden over som Norges første Amnesty-aktivister. Senere er vi mange som har fulgt deres eksempel. Som har skrevet til presidenter i land som Iran, Irak, Kina og USA for å appellere om benådning for dødsdømte fanger. Eller for å protestere mot tortur, knebling av ytringsfriheten eller brudd på andre menneskerettigheter.
Appellbrevene er et av Amnestys viktigste redskaper. De har statistikk som viser at brevskrivingen nytter. Ifølge organisasjonen selv skjer det noe i en tredel av sakene de engasjerer seg i.
Det gjør inntrykk på oss når vi leser i Dagen om Jon Trana (83) som begynte å skrive appellbrev fire dager i uken da han ble pensjonist. Slike pensjonister, det vil gamle Norge ha.
