Søndagen gir nasjonen livsrytme

Regjeringen har lovet å innføre søndagsåpne butikker med et antatt vedtak i Stortinget før sommeren 2015. Kun tilbud og etterspørsel skal regulere handelen. Nå er det tid for å gjennomtenke konsekvensene av et slikt vedtak for enkeltpersoner, fellesskap; ja, for vår kultur. Det er ingen skam å snu!

Åpent brev til landets folkevalgte:

Det er verken Gud eller kirken som trenger søndagen, men vi mennesker som er avhengige av den. Derfor var det gode grunner til at mer enn en million mennesker i Storbritannia undertegnet oppropet: «Keep Sunday Special!» for noen år siden.

Og bevegelsen har fortsatt å vokse fordi man erkjenner at det er ikke sånn at vi vet og vil vårt eget beste. Søndagen er i ferd med å bli ukens salderingspost og den dagen da vi gjør det vi ikke har rukket å gjøre i en overbooket uke og et mer enn fylt liv.

Derfor er det en bekymringsfull god match mellom frie markedskrefters ønske om «Alltid åpent» og stressede menneskers febrilske forsøk på å rekke altfor mye. Men dermed også en ytterst dårlig match mellom regjeringens forslag om søndagsåpent og hva som er vårt behov som mennesker og fellesskap i 2015.

Denne utviklingen strider imot skaperverkets struktur og livsrytme. Det finnes en grunnleggende veksling mellom dag og natt, aktivitet og søvn, arbeid og hvile. Det eksisterer et skifte mellom vår og sommer, høst og vinter. Kontraster som er Skaperens bekreftelse på at alt som spirer og gror, også må få vegetere og roe seg.

Uten variasjon dør livet i sitt mangfold. Og vi må ikke innbille oss at vi kan oppheve skaperverkets vekslinger uten at vi må betale en pris. De fleste av oss verdsetter årstidenes forskjellighet som vi er ekstra heldige å oppleve på våre breddegrader, og ønsker ikke å miste den variasjon og skjerping av sansene som årets ulike faser gir oss.

Den dagen Gud gav oss budene, fortalte Han samtidig hva som er til vårt beste. Derfor bør vi utsette oss for denne livets stemme: «Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning.

Men den syvende dag er det sabbat... For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den syvende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig.»

Ordet hellig betyr blant annet det som er adskilt fra – det som er annerledes. Og det motsatte av det hellige er når alt blir like gyldig. Da må vi betale prisen:

Likegyldighetens melankoli og utakknemlighetens kjedsomhet.

Derfor trenger vi en høylys dag som kan hjelpe oss til å skjelne og skjerpe sansen for noe som er annerledes. Vi trenger en dag hvor vi kan øve oss på å se andre enn oss selv.

Men markedskreftene er sterke, og vi mennesker er små og spinkle i det forholdet. Mange av oss kjenner både uroen over utviklingen og fristelsen til å resignere. Derfor er dagens kronikk en utfordring til reaksjon.

Til å beholde søndagen som en annerledes dag, for menneskets skyld, for fellesskapets skyld og for barnas skyld. En dag som gjør en forskjell og hjelper oss til å avsløre ødeleggende travelhet.

Erfaringen av en annerledes dag er en betingelse for å få et rett forhold til ukens hverdager. Vi skal arbeide hardt, men også hvile. Vi unngår ikke å stresse i overkant i perioder.

Og det er da heller ikke alltid slik at arbeid og ukeslit tar pusten og sjelefreden fra oss, men snarere mangel på ukeslutt og helligdagsfred. Derfor trenger vi forfriskende uvirksomhet, slik Jan Magnus Bruheim sier det:

Midt i det ville, hektiske

fredlause timejaget

grip etter ro og stund.

Lat det bli stille i deg.

Da skal du sjå ditt ansikt

stige or spegelbrunn.

I mange år var Stortingets Stille rom min arbeidsplass. Ved flere anledninger reflekterte vi over hvorfor vi trengte et stille rom i Stortinget og hvorfor vi trenger en annerledes dag. Vi snakket blant annet om hva det er som karakteriserer våre hellige rom. De er preget av stillhet, nåde, hellighet, fellesskap og håp.

Og er det ikke derfor vi også trenger en annerledes dag? En stillere dag enn de travle hverdagene. En dag med nåde, slik hverdagene kan være ganske nådeløse i sine krav.

En hellig og annerledes dag i en tid hvor mye forflater og forfører oss, og en dag preget av fellesskap og håp rundt måltider og livsbekreftende opplevelser på et annet nivå enn dansen rundt kassaapparater, jobbmisbruk og slitent mismot.

Vårt forhold til søndagen handler selvsagt om mye mer enn butikkenes åpningstider og butikklokalenes størrelse. Bare ikke i den radiodiskusjonen jeg overhørte nylig i et eller annet politisk kvarter.

«Som moderne mennesker har vi rett til å handle når og hvor vi vil!» «Det er da en menneskerett å kunne styre shopping og tilværelse selv. Er vi ikke frie mennesker?»

Skal lure på det! Noen ganger er den menneskelige trang til frihet så stor at frihetstrangen er vår verste fiende. Den som alltid gjør det en har lyst til, har snart ikke lyst til det en gjør. Den som fyller livet med oppgaver og plikter uten stans, tapper snart livet for både spenst, forventning og muligheter.

Søndagsåpne butikker Norge rundt kan virke besnærende og forlokkende, men er ikke hva vårt folk trenger i 2015. Det er en dårlig match mellom «alltid åpent» og det livet og samlivet som mer en noen gang trues av at den eksistensielle og følelsesmessige åpenheten er truet.

Mens butikkene alltid skal være åpne og livet skal tåle hva som helst av overbooking, sliter norske familier med mangel på åpenhet. Hadde åpningstiden mellom norske partnere vært tilnærmet lik åpningstiden i norske forretninger ville samlivene blomstret. Men det er dessverre ikke slik. De lukkede sinn trenger hjelp, også av en annerledes dag til besinnelse og fornyelse.

Norge fortjener med andre ord søndagsåpen natur, søndagsåpne kirker, søndagsåpne hjem og søndagsåpne sinn. Norge trenger en ny gjestfrihet med en annerledes åpenhet enn hva butikker kan tilby, for livets skyld!