| Debatt
Som pensjonert prest holder jeg fast på «legeme og blod»
NATTVERD: I Norge lever legemet i beste velgående i trosbekjennelsen, men i Bibel og liturgi har kroppen overtatt.
Jarl Fr. Erichsen / NTB
Bibelen har til enhver tid blitt oversatt med gjengs dagligtale. Ord forsvinner eller erstattes. Moderne tolkninger ikles tidsmessig språkdrakt og blir nye bibeloversettelser. Endringene justeres i kirkens liturgi. «Legeme» er skoleeksempelet. Det ble til «kropp». Ikke noe galt i det, men allikevel.
Legeme brukes om mye, men var i ferd med å overleve historien med særlig assosiasjon til Jesus. Ikke minst fordi kirken nærmest tok hevd på ordet i Bibel og liturgi. Alle vet at legeme er et gammelt ord for kropp, men legeme ble et slags nedarvet opphøyet ord for kropp i kristen setting.
Tiden sa kropp og kirken hermet, opplevde å måtte velge. Men legeme får uventet konkurranse i kropp. Vi assosierer kroppsfiksering, kjønn, størrelse, utseende, trim, alder. Legeme var fri for disse vedhengene. Kropp er fysisk og gjenstand for seksualisering. Legeme neppe.