Slitne mor, krev din rett

Høsten 2021 slo Riksrevisjonen alarm, da de avdekket at familier med funksjonshemmede barn ikke får den hjelpen de trenger.

Riksrevisjonen mener det er alvorlig at tjenestene til familier med barn som har funksjonsnedsettelser, er avhengig av hvor de bor. Likedan mener de det er alvorlig at familiene selv må ta et stort ansvar for å få hjelp og koordinere tjenestene.

I rapporten viser Riksrevisjonen til at Stortinget ved flere anledninger har gitt uttrykk for at familier med barn som har funksjonsnedsettelser, må få bedre hjelp fra det offentlige. Særlig gjelder det familier med barn som har store og sammensatte behov.

Like fullt er altså virkeligheten den at familiene må slåss for å få hjelpen de har krav på. Erfaringene viser at kommunene stadig kommer til kort. De klarer ikke, eller prioriterer ikke, å gi disse svært sårbare familiene tilstrekkelig hjelp.

«Å ha ett eller flere barn med nedsatt funksjonsevne er en utfordring for familien, for å si det pent», sier riksrevisor Per-Kristian Foss til NRK. Han tilføyer: «Mange familier sier de sliter livet av seg for å få støtte.»

Dagen kunne nylig fortelle historien om tobarnsmoren Elisabeth Grønnerud. Hun har en pleietrengende sønn og var selv alvorlig syk, da hun tok kontakt med Hå kommune på Jæren for å be om krisehjelp.

Hun hadde forventninger om at kommunen skulle kartlegge behovet for hjelp. I stedet ble hun bedt om å ta kontakt med barnevernet, hvis hun ikke klarte å ta hånd om sønnen selv.

Grønnerud er utdannet hjelpepleier og hadde jobbet med mulithandikappede barn før hun selv ble mor til en gutt med alvorlige funksjonsnedsettelser. Hun visste hva hun hadde rett til å kreve av det offentlige og gikk fremtiden i møte med forsiktig optimisme, til tross for sønnens diagnoser.

Det er nedslående å lese om hvordan optimismen blir erstattet av utslitthet og en opplevelse av å stå alene.

Elisabeth Grønnerud er ikke den eneste som er blitt bedt om å kontakte barnevernet, etter å ha spurt kommunen om avlastning. Håvard Ravn Ottesen, styremedlem i Handikappede barns foreldreforening, sier til Dagen at han får lignende meldinger fra alle kanter av landet.

Foreldreforeningens erfaring er at det ofte ikke er hjelp å få hos barnevernet heller. Slik blir familiene kasteballer i systemet. Og slik blir kampen mot systemet, som så mange foreldre forteller om, en belastning som kommer i tillegg til utfordringene på hjemmebane.

En må kunne forvente at kommunene innfrir, både for barnas og foreldrenes skyld. Det er uakseptabelt at foreldre skal slite seg ut for å ta vare på syke barn. Disse barna er vårt felles ansvar. Hvert eneste ett av dem er inderlig dyrebart. Å ta godt vare på dem er en oppgave vi skal løse sammen.

Et visst håp ligger likevel i at den ansvarlige statsråden uttrykker forståelse for situasjonen. I en e-post slår barne- og familieminister Kjersti Toppe fast at det ikke er akseptabelt å la økonomiske vurderinger gå foran de faglige når det gjelder barna.

Det er også knyttet forventninger til den nye barnekoordinatorordningen, som skal bidra til at familiene får hjelp basert på behovene de har.

Disse barna er vårt felles ansvar. Hvert eneste ett av dem er inderlig dyrebart.

Men det er en svakhet ved ordningen, som trådte i kraft 1. januar i år, at den ikke iverksettes før det er budsjettmessig dekning for det i den enkelte kommune. Det hviler et stort ansvar på kommunene å sørge for at dette ikke blir nok en skuffelse for slitne foreldre.

Vi vil oppfordre statsråden til å følge feltet tett. At Riksrevisjonen ser seg nødt til å slå alarm, sier sitt om alvoret i situasjonen.

I den konkrete saken i Hå kommune ser det ut til at tobarnsmoren Elisabeth Grønnerud igjen kan være forsiktig optimist, etter at både KrF-leder Olaug Bollestad og ordfører Jonas Skrettingland (KrF) har engasjert seg for at hun skal få hjelp.