Skuffende av Norges Kristne Råd

Er Norges Kristne Råd i ferd med å bli det religiøse smakspolitiet de egentlig ikke ønsker å være?

Spørsmålet må stilles i etterkant av at rådet nå etter all sannsynlighet vil avslå medlemskapssøknaden fra Brunstad Christian Church (BCC), trossamfunnet som er minst like godt kjent under navnet Smiths Venner.

BCC har en tid hatt observatørstatus i dette fremste økumeniske organet i Norge som omfatter de fleste kristne kirker og trosamfunn. Men i fjor søkte Brunstad om å bli tatt opp som fullverdig medlem.

Nylig ble det kjent at styret i rådet sier nei til medlemskapssøknaden og i stedet ønsker å videreføre BCCs obervatørstatus.

Dette er en avgjørelse vi er meget skeptisk til. Det bør foreligge svært tungtveiende grunner hvis man skal nekte medkristne medlemskap i Norges Kristne Råd.

Slike grunner kan vi ikke se i dette tilfellet. Strengt tatt er det egentlig bare ett spørsmål Norges Kristne Råd skulle besvare for å kunne innvilge søknaden: Er Brunstad Christian Church et kristent trossamfunn?

Og det er det jo vanskelig å svare noe annet enn et ja på, så lenge det altså dreier seg om en bevegelse som slutter seg til de felleskristne bekjennelsesskriftene.

Dette rådets styrke har nettopp vært at de er et kristent fellesorgan som ikke beskjeftiger seg med teologi, men jobber med økumenikk og myndighetskontakt på vegne av bredden av det kristne Norge. Jo større bredde, dess bedre, i dette tilfellet.

Men denne avgjørelsen vitner for oss om et smalere Norges Kristne Råd. Ved å vende tommelen ned for denne søknaden ligner de mer på et tilsynsorgan enn et økumenisk råd.

De fremstår på en måte som vokterne av den akseptable kristelige smak, et domsorgan over indre forhold i trossamfunnene. Det er ikke hvilke som helst kristne som får slippe inn i selveste Norges Kristne Råd, må vite.

Styrets nei-standpunkt ble fattet etter en høringsprosess blant medlemskirkene. Flertallet av de som svarte, gikk inn for å slippe BCC inn som fullverdig medlem.

Men to av de største kirkene i fellesskapet, Den norske kirke og Pinsebevegelsen var blant de som gikk inn for å holde Brunstad Christian Church utenfor, og det skal ha vært utslagsgivende for den holdningen styret i Norges Kristne Råd landet på.

Etter vår mening beveger høringssvaret til Den norske kirke, som er undertegnet av preses Olav Fykse Tveit i internasjonal direktør i Kirkerådet Berit Hagen Agøy, seg farlig nær en nedlatende holdning overfor medkristne.

De to anfører at de tviler på at trossamfunnet har tilstrekkelig tillit blant de andre medlemmene til å kunne bli med. Med andre ord, de er ikke fine nok for det gode kristelige selskapet.

Tveit og Agøy etterlyser også det de kaller «dokumentasjon på BCCs økumeniske engasjement». Men vi kan ikke se at den økumeniske viljen skulle være noe svakere i Brunstad Christian Church enn hos andre av medlemskirkene. Tvert imot så vitner jo selve medlemskapssøknaden om en slik vilje til fellesskap med andre kristne.

I festtalene hører vi ofte at Den norske kirke skal opptre som en åpen, raus og inkluderende folkekirke. Her fremstår de heller som lukket, smålig og ekskluderende.

Vi er også skuffet over Pinsebevegelsens holdning. Dette trossamfunnet har jo selv en historisk fortid som noe av en pariakaste i det økumeniske landskapet i Norge.

I bevegelsens barndom var pinsevenner minst like omstridte som det Brunstad Christian Church er i dag. Men nå er det altså ironisk nok deres tur til å bidra til å holde andre utenfor.

Brunstad Christian Church har fortsatt en vei å gå når det gjelder åpenhet. Og spørsmålene rundt blant annet finansielle forhold og sosial kontroll er fortsatt aktuelle. Men på oss virker det som om dette særpregede trossamfunnet nå beveger seg i en positiv retning.

Noe av det mest gledelige sett med våre øyne er nettopp det steget ut av eksklusivitet og isolasjon som medlemskapssøknaden i Norges Kristne Råd er et uttrykk for. Vi håper ikke den kalde skulderen BCC nå får fra styret i rådet skal reversere denne utviklingen.