Skritt for skritt i én retning
Viljen til frimodig å forklare og forsvare det som har vært kirkens syn gjennom alle tider, er så liten at de som ønsker endring møter heller liten motstand på veien, skriver Tarjei Gilje om ekteskapsdebatten på Kirkemøtet.
* På nett i kveld: Følg den store debatten om homofilisaken på Kirkemøtet - direktesendt her på dagen.no fra klokken 19.30 *
---------------------------- ---------------------------------------
Artikkelen fortsetter under annonsen.
På Kirkemøtets åpningsdag ble Svein Arne Lindø kritisert for at han gjorde sitt syn kjent i saken om vigsels- eller forbønnsliturgi for likekjønnede par.
Hamar-biskop Solveig Fiske og nyvalgt medlem i Kirkenes Verdensråds sentralkomite, Marianne Brekken, var blant dem som ønsket at Lindø skulle opptre mer samlende.
Man kan naturligvis mene at kirkerådslederen skal fungere som en slags nøytral ordfører som ikke selv tar aktivt stilling i de sakene Kirkemøtet drøfter. Men Lindø er tillitsvalgt nettopp med utgangspunkt i det han står for.
Da skulle det være ganske naturlig at han gjør rede for sine vurderinger i det antatt viktigste spørsmålet årets kirkemøte skal behandle - i den grad han har tatt stilling. Det er vel nettopp dette en leders tale vanligvis brukes til.
I 2010 ble Svein Arne Lindø valgt til leder i Kirkerådet med én stemme mer enn dagens nestleder Kristin Gunleiksrud Raaum. Hun har ikke lagt skjul på sine standpunkter i saken om likekjønnet ekteskap.
Det kunne være fristende å spørre om Fiske og Brekken hadde kommet med tilsvarende kritikk mot Raaum dersom hun, som en tenkt kirkerådsleder, hadde fremmet sitt syn i en leders tale.
Fiskes og Brekkens retorikk etterlater spørsmålet om de mener selve det standpunktet Lindø har, per definisjon ikke er samlende.
Kirkemøtet i Den norske kirke er en demokratisk oppbygd størrelse, med et sinnrikt system for representasjon fra ulike områder og grupper.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Med en slik oppbygning ligner Kirkemøtet på mange måter en politisk organisasjon. Det har flere utfordrende sider i forhold til hva en kirke er, men det har den klare fordelen at systemet er gjennomsiktig og prosessene langt på vei etterprøvbare.
En slik oppbygning gir de dyktige nettverksbyggerne gode muligheter til innflytelse. Det vet mange av delegatene godt, derfor har det de siste månedene blitt arbeidet fra flere hold for å mobilisere støtte ikke minst for eller mot videre legitimering av likekjønnet samliv.
Under førstegangsbehandlingen av denne saken i kveld får vi vite en god del mer om hvor landet ligger.
Lindø måtte tåle kritikk for å ha redegjort for sitt ståsted. Ledende biskop Helga Haugland Byfuglien viste i sin hilsen effektivt veien mot å åpne for ytterligere legitimering av likekjønnede parforhold - uten at det ble kritisert.
På den ene siden kan man få inntrykk av at den såkalte konservative fløyen nærmest bøyer hodet når de sier at de ikke kan finne bibelsk dekning for å endre kirkens klassiske syn på ekteskapet.
Byfuglien kan på sin side understreke at den kristne kirken har levd med indre spenninger i all sin tid. Om man snur i synet på ekteskapet, er det med andre ord ikke så dramatisk. Slik beveger Den norske kirke seg skritt for skritt i én retning.
Ironisk nok ser det ut for at Kirkerådet, og kanskje også Kirkemøtet, er mer i takt med den jevne kirkegjenger enn Bispemøtet er.
Men viljen til frimodig å forklare og forsvare det som har vært kirkens syn gjennom alle tider, er så liten at de som ønsker endring møter heller liten motstand på veien.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
