Skriftprinsippet på NLA
Vi har ikke noe å tjene på å lage mest mulig surr omkring spørsmål som allerede i utgangspunktet er rimelig klare, mener NLA-professor Oddvar Johan Jensen.
Det undrer meg at den ene debattanten etter den andre legger inn forutsetninger i sin NLA-kritikk som ikke er forenlig med det som faktisk ligger i NLAs basis:
«NLA Høgskolen AS bygger på den kristne tro slik den er uttrykt i Den Hellige Skrift og Den Norske Kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den norske kirke har tre bekjennelsesskrifter fra oldkirken og to fra reformasjonstiden. De tre første er Den apostoliske, Den nikenske- og Den Athanasianske bekjennelse. Fra reformasjonstiden har vi Luthers lille katekisme (LK 1529) og Den augsburgske bekjennelse (CA 1530).
Den konkrete foranledning til at jeg igjen ber om spalteplass, til en debatt som synes å være uten ende, er et innlegg av Lars Johan Danielsen (Dagen 18.12.2013): «Skriftprinsippet må formaliseres på NLA». Om man skal tro Danielsen, er skriftprinsippet utelatt av de nevnte bekjennelser. Slik er det ikke nødvendigvis.
Om man vil se en egen paragraf som kun har dette som tema, har Danielsen rett, men det kan vel ikke være slik at det bare er det som står for seg selv i egne paragrafer som gjelder. Det må også være mulig å lese tekstene i sammenheng og på det grunnlaget danne seg et bilde av hvilken posisjon Skriften - og med den «skriftprinsippet» - har i disse bekjennelsesskriftene.
La oss ta utgangspunkt i CA. Grunnen til hele den konflikten som skulle behandles på riksdagen i Augsburg var i all sin enkelhet det forhold at de lutherske ikke ville bøye seg for pavens (kirkens) autoritet. I stedet holdt de frem Guds ord, Skriften, som en overordnet autoritet. Slik sett har CA ikke én artikkel om Skriftens autoritet, men 28. Dette understrekes også eksplisitt i forordet. Der sier de: «For å rette oss etter Deres Keiserlige Majestets vilje legger vi derfor frem våre predikanters og vår egen bekjennelse i denne religionssaken, således som de hos oss til nå har fremstilt læren ut fra de hellige skrifter og Guds rene ord.» (Min kursivering).
Så følger de første 21 artiklene. På omstridte og viktige punkt vises det til konkrete skriftsteder. Oppsummeringen er som følger: «Dette er omtrent summen av vår lære. Av dette kan man se at det ikke er noe i den som avviker fra skriftene eller fra den alminnelige kirke eller fra romerkirken, slik som vi kjenner den fra kirkefedrene.» Henvisningen til romerkirken betyr ikke at alt var i orden der, kun at dette var i orden som var i overensstemmelse med kirken fra oldkirken av. I praksis handler det saklig sett om en utleggelse av Den apostoliske trosbekjennelse, i samsvar med Skriften.
De syv siste artiklene i CA handler om forskjellige misbruk. Igjen er det interessant å se hva som sies i oppsummeringen til slutt: «Bare det er fremført som det syntes å være nødvendig å si, for at man skulle skjønne at det hos oss ikke er tatt inn noe i læren eller kirkeskikkene, som strider mot Skriften eller den alminnelige kirke.» Og videre helt avslutningsvis: «Dersom det skulle være noe man savnet i denne bekjennelse, er vi rede til, om Gud vil, å gi en mer omstendelig utredning i samsvar med skriftene.»
Vi ser at forfatterne, menighetene og fyrstene bak CA ikke gjorde krav på fullstendighet. De kunne argumentere både ut fra Skriften og den kirkelige tradisjon, men det var ingen tvil om hva som representerte den avgjørende autoritet når man tok stilling til bestemte konflikter. Det var Skriften. Veien mot målet var imidlertid ikke vidløftige teorier og Skriften som sådan, men klare formuleringer av hva Skriften faktisk hadde å si.
Hvordan skal vi så se på katekismen som bekjennelsesskrift? I motsetning til CA er katekismen ikke basert på teologiske konflikter, men på en enkel og klar formidling av Skriftens samlede innhold. Dette er så selvsagt for katekismen at det ikke en gang behøvde å bli sagt. Men det finnes en rekke tekster som også uttrykker dette eksplisitt. Jeg har valgt meg en tekst fra 1528 der Luther utlegger Den apostoliske trosbekjennelse i for av sin egen personlige bekjennelse.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Han avslutter med blant annet dette: « Detter er min tro; for slik tror alle sanne kristne, og slik lærer Den hellige skrift oss å tro.» Innledningsvis sier han noe om hvordan han har kommet frem til dette: « Ved Guds nåde har jeg tenkt så omhyggelig som overhodet mulig gjennom alle disse trossetningene. Gjentatte ganger har jeg jevnført dem med Skriften, fra først til sist, og vil forsvare dem med samme fasthet som jeg nå har forsvart altersakramentet.» Dette svarer godt til hans syn på katekismen.
I de lutherske bekjennelsestekstene er skriftprinsippet definitivt formalisert, men slik at vekten ligger på Skriftens saklige innhold. Vi finner derimot ingen dogmatisering av et bestemt skriftsyn. Saken skulle imidlertid være klar nok. Jeg kan ikke forstå at man kommer lenger med å flytte fokus fra det innholdsmessige til bestemte teorier om skriftens beskaffenhet. Slik jeg ser det kommer man da fort i skade for både å miste grepet på saken og å gjøre vold på tekstene til fordel for andre hensyn. Jeg mener derfor at det lutherske skriftsyn står seg godt fremdeles.
Det er selvsagt mye mer å si om dette, men det vil det uansett være hvilket skriftsyn man enn legger til grunn. Det særegne ved de lutherske bekjennelsesskriftene er at det er så sterkt saksorientert. I ettertid må vi på dette grunnlag kunne diskutere flere forhold. Det gjelder for eksempel både kirkeordningene (CA XIV) og artikkelen om de borgerlige ting (CA XVI). Debatten om Skriftens innhold må gå videre.
Når det gjelder den aktuelle debatt i Dagen mener jeg det er opptil flere skrekkscenarier som bør kunne legges ad akta. Poenget er at vi ikke har noe å tjene på å lage mest mulig surr omkring spørsmål som allerede i utgangspunktet er rimelig klare. Selv Danielsens sindige innlegg er ikke fritt for et visst konspiratorisk element som bør kunne legges bort. Dette må vi imidlertid kunne kombinere med å være åpne for at det er skriftsynsspørsmål som fortjener å bli diskutert både i avisen Dagen og i det akademiske rom på NLA. For min del håper jeg i alle fall å ha gitt et visst bidrag til tolkningen av grunnlaget for den akademiske teologi på NLA Høgskolen.
Skriftsyn Oddvar Johan Jensen professor i kirkehistorie ved NLA Høgskolen
