Skriftens autoritet manifesterer seg i et samspill

Selv om ulike metoder og utkrystallisering av kriterier er til stor hjelp, kan ingen vitenskap oppdage eller bevise noe skrift som Guds Ord. Tro og gudsfrykt, sammen med Den Hellige Ånd, er avgjørende følgesvenner til Skriften.

I reformasjonen ble det understreket at Bibelen er høyeste autoritet for kristen tro, lære og liv. Det er et uvurderlig viktig prinsipp. Den største utfordringen er kanskje at Skriften ikke fullt og helt har definert eller avgrenset seg selv. Det var de troende som selv måtte gå gjennom kanoniseringsprosessen. Det var ikke bare å sette seg under et tre og vente på svar i en åpenbaring. Sammen med bønn innebar det møysommelig gransking og kritisk lesning. Kanskje Gud gjorde det slik fordi vi trenger deres erfaringer, og fordi de troende vil stå i samme kamp til denne verdens ende.

Kampen for dette prinsippet startet således lenge før reformasjonen. De skriftene som vi har i GT var samlet senest 200 f.Kr., men det var enda i ca 300 år en pågående diskusjon om noen av skriftene. I tillegg var det en diskusjon angående senere skrifter, - de såkalte apokryfe skriftene. Disse er ikke tatt med i jødenes bibel (Tanakh), og lutherske og reformerte kirker regner dem ikke som hellig skrift. Den katolske kirke har derimot tatt dem med i sitt GT.

Utenom denne uenigheten angående de apokryfe skriftene, er det full enighet om de skriftene vi har i vår Bibel. Denne enighet kan ikke spores fullt og helt til Skriftene selv. Men selv om Bibelen ikke noe sted regner opp de skrifter som skal høre til Skriften, så refererer mange av skriftene til andre skrifter og deres forfattere, og Jesus og apostlene siterer fra eller refererer til de fleste av skriftene i GT og deres forfattere.

Jesus gjorde også tydelig forskjell på de den gang allment anerkjente hellige skrifter, og på den jødiske muntlige tradisjon som i NT blir omtalt som ”de gamles overleveringer”, eller jødiske legender. Mark 7:3. Tit 1:14. (Disse var ikke samlet skriftlig på Jesu tid, men ble lært av de skriftlærde.) Ved flere anledninger anerkjente Jesus De Hellige Skrifter, men ikke den muntlige tradisjonen. Matt 15:3.

De skriftene som var allment anerkjent som Hellig Skrift på Jesu tid, er de samme som vi har i vårt GT. I NT ofte referert til som loven og profetene, andre ganger som skriftene, eller bare Skriften. Det er her tale om den hebraiske bibel, Tanakh. Jesu ord i Luk 11:51 omtaler hendelser som utgjør begynnelsen og slutten på Tanakh. (Fra 1. Mosebok og 2. Krønikebok. Tanakh har de samme skrifter som vårt GT, men i en annen rekkefølge.) Noen finner derfor at det også her kan sees et utsagn om anerkjennelse av Tanakh som rett samling av De Hellige Skrifter.

At Septuaginta i tillegg inneholder apokryfene, forandrer ikke på det. Septuaginta var en gresk oversettelse og samling av jødiske skrifter, i første omgang for jøder i Egypt som ikke lenger behersket hebraisk. (Og/eller kanskje for biblioteket der) Den fremstår ikke som en aktør i avgjørelsen om kanoniske skrifter. Septuaginta ble neppe brukt i opplesningen i synagogene på Jesu tid. Faktisk måtte det et keiserlig edikt til i 553 for at jødene i Byzant skulle få bruke greske versjoner av Tanakh i synagogen. (Crawford Howell Toy og Richard Gottheil i Jewish Encyclopedia) Når forfatterne av NT skulle sitere et skriftord hadde de valget mellom å lage en oversettelse selv, eller å bruke en gresk oversettelse som allerede var tilgjengelig. Om de ofte brukte Septuaginta, mer eller mindre konsekvent, betyr ikke det at de godkjente alle skriftene Septuaginta inneholdt. Det fantes dessuten ulike versjoner av Septuaginta. Vi vet heller ikke om alle greske utgaver av GT på den tid hadde med apokryfene. Vi vet ikke engang om det på Jesu tid fantes utgaver der hele GT var samlet i en bok (codex). Dessuten, det er ikke sikkert at alle de som skrev NT hadde (alle) GT-skrifter i privat eie. Kanskje noen steder er sitert etter hukommelse. En troende tror uansett at Gud ved Den Hellige Ånd har hatt den nødvendige kontroll, og latt oss få sitt Ord. Han har holdt det løftet han gav til profeten Jesaja. Jes 59,21.

Kanoniseringen av Tanakh var et resultat av den autoritet og tillit disse skriftene hadde fått. Delvis i forfatternes levetid, - delvis etter forfatternes levetid da man tydelig erfarte at deres profetier gikk i oppfyllelse. Som Uglem skriver i sin ”Innledning til GT”: ”Med katastrofene i 597 og 586 satte Gud selv sitt segl under profetenes forkynnelse.”

Gud har sørget for å gi sine vitner den nødvendige troverdighet, tillit og autoritet. Også i GT-lig tid kunne menneskene gjenkjenne Guds røst og sannheten, slik Jesus sa at hans etterfølgere ville gjenkjenne hans røst. Joh 10:27. Det har vært mulig å skille det sanne Guds ord fra falske profeter, legender og rent menneskelige betraktninger og diktverk. Lenge før de formelt ble kanonisert, hadde de bibelske skrifter ”sin autoritet i kraft av sin åpenbaringskvalitet”. (Uglem) Også når vi i vår tid leser disse skriftene, kan vi merke forskjell på de bibelske skrifter, og de apokryfe skriftene. Men det var kanskje lettere for de som levde på den tiden å skjelne mellom de skriftene som var profetiske åpenbarings-skrifter, og de som var noveller, (som Tobits og Judits bøker) rene historieskrift, (som f.eks Makkabeerbøkene) eller regelrette forfalskninger som de gnostiske ”evangelier” og ”brev” fra det 2. århundre.

Etter at Den Hellige Ånd avløste Jesus her på jorden, ble det flere ”profeter” å forholde seg til. Det var kristne som kom med ulike profetier og budskap som de mente å ha fått fra Gud eller Kristus, eller fra Den Hellige Ånd. NT formaner oss til alltid å prøve slike budskap, og kun motta dem dersom de stemmer overens med de bibelske skrifter. 1. Kor 14,29. (På samme vis prøvet jødene i Berøa Paulus’s forkynnelse. Apgj 17,11.) Bibelen oppfordrer oss til å be og våke, og øve våre sanser opp til å skille mellom godt og ondt. Hebr 5,14, Til å prøve hva som er fra Gud. 1. Joh 4,1. Samtidig lyder løftet fra Jesus: Du skal unnfly og komme velberget fra forførelsene. Luk 21,36. Så er det altså mulig å avsløre falsk lære, og å gjenkjenne og erkjenne Guds røst.

Bibelen er tydelig på at Guds åpenbaring til frelse ved Jesus er kommet i fullt mål. Som troende er vår grunnvoll profetene og Jesu apostlers lære. Ef 2,20. Vi formanes til å holde oss til ”det troverdige ord i samsvar med læren. Tit 1,11, og ”kjempe for den tro som er overgitt en gang for alle til de hellige.” Jud 1,3. Dette stemmer overens med Jesu ord om at Den Hellige Ånd, Talsmannen, skulle minne disiplene om alt han hadde lært dem, Joh 14,26, og veilede dem til hele sannheten. Joh 16,13. Det er også viktig å påpeke at disse hellige skrifter er gitt oss for vår kristne livsvandring. 2. Tim 3,16.

Selv om ulike metoder og utkrystallisering av kriterier er til stor hjelp, kan ingen vitenskap oppdage eller bevise noe skrift som Guds Ord. Tro og gudsfrykt, sammen med Den Hellige Ånd, er avgjørende følgesvenner til Skriften. Guds Ord er gitt oss på en så troverdig måte, og med en slik kraft i seg, at det leder oss til tro om vi åpner oss for det. Vi skjønner ikke alt, og stusser på mangt, men vi skjønner at han som taler her, taler med myndighet, og taler sannhet. Om mennesker og mange prosesser var involvert, så betyr ikke det at Gud ikke var tilstede. Gud ga sitt ord ikke ved en enkelt åpenbaring, men i jødenes liv og historie over flere tusen år. Personlig er jeg veldig takknemlig for at det er sånn, og at jeg ikke er henvist til å tro på en åpenbaring som kom dalende ned fra himmelen. Jeg er henvist til en Gud med en historie, med gjerninger som kaller på respekt, gudsfrykt, tro og tilbedelse.

Så står ikke Skriften helt alene. Den står sammen med et skaperverk, og en historie. Der er mennesker og menneskelige prosesser involvert. Skriften er gitt i den forgjengelige verden vi lever i, hvor manuskripter forvitrer og blir borte, og vitner og skriftlærde dør. Men Guds ord er blitt bevart, slik Gud selv har lovet. Selv om de fleste manuskripter er blitt borte i branner, i innsamlinger i forfølgelsestider, og forvitret i fuktig klima, er noen blitt bevart for vår tid. Vi har også samtidige vitnesbyrd fra jødiske og romerske historikere, og arkeologiske funn som stadfester Bibelen. Vi har vitnesbyrd fra de såkalte ”kirkefedre” og andre. Dessuten, den samme Guds Ånd som virket i dem som talte og skrev disse skrifter, virker også nå sammen med Guds ord når vi hører og leser det.

Sammen med Skriften vitner også Guds gjerninger, og hans verk. Det er et svik mot vår erfaring og fornuft, mot bedre vitende, om jeg finner to fjær som ligner hverandre, og påstår at den ene må være laget av mennesker, og at den andre har blitt til tilfeldig av naturen. Vi er skapt med fornuft, som skjønner at det ligger plan og utførelse bak dem begge. ”Men for oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er skapt til ham.” 1 Kor8,6. Bibelen kaller meg en dåre om jeg sier: Der er ingen Gud. En dåre er jeg også om jeg setter meg opp mot ham, eller ikke hører hans ord.

Så står ikke skriften alene. Den utstråler unik sannhet og autoritet, men i et samspill med Gud, i Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, og med skaperverket. Salig er den som ikke tar anstøt av de menneskelige trekk ved forfatterne og prosessene. Gud har ikke gitt Skriften på våre premisser, men den som ser og hører, og åpner seg for det, vil finne sannheten både om seg selv og om Gud. Og om den frelse Gud har gitt oss i Jesus Kristus.

Løftet og innbydelsen fra Ham når oss fortsatt: ”Når dere søker meg, skal dere finne meg. Ja, søker dere meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren. Jer 29,13-14. Hvor godt det er å finne inn til Gud, og finne sann barmhjertighet, verdi, fred og håp.