Skriften og Kirkens autoritet 

I et nytt innlegg, som jeg oppfatter som et svar på min replikk 21. august, spør Leif Gunnar Opheim: Hvilken autoritet ga Kristus sin menighet? Han synes nå å trekke seg noe tilbake fra de tidligere påstandene om at relikvier, helgenlære, alter og liturgiske former er fremmede for den første kirke, og flytter i stedet diskusjonen til Kirkens autoritet.

Det er en forskyvning. I sitt første innlegg beskrev han sentrale praksiser i den tidlige Kirken som «mangel på tro», «avgudsform» og et brudd med «Jesu tro». Men nå understreker han likevel at Kristi Kirke ikke forsvant fra historien, men kunne bevare sannheten samtidig som den tok feil. Det skjerper imidlertid spørsmålet: Hvor befant den rette apostoliske praksisen seg dersom den historiske Kirkens gudstjenesteliv så tidlig hadde beveget seg bort fra apostlene?

At Kirken i de første århundrene skulle korrigeres av «Bibelen» i Opheims betydning, blir anakronistisk. Den nytestamentlige kanon var ennå ikke avgrenset, og de fleste kristne hadde dessuten ingen personlig bibel å prøve Kirken mot. Å la seg korrigere av Guds åpenbaring til oss er viktig, slik Opheim sier. Men noe ganske annet er å hevde at Kirken som helhet utviklet feil tro og gudstjeneste, for senere å korrigeres ved hjelp av en kanon som den samme Kirken hadde mottatt, bevart og gjenkjent.