«Skriften alene» er eldre enn kirken

På Dagens nettsider 2. april har Sigurd Eskeland et innlegg der skriftprinsippet, reformasjonens «formalprinsipp», anfektes. Han hevder at ‘Skriften alene’ er årsak til allehånde vilkårlig skrifttolkning, er årsak til den store forvirring som råder i kristenheten, og t.o.m. at ‘Skriften alene’ var en ukjent trossetning i oldkirken. I stedet er slagordet et reformatorisk påfunn av Luther og hans epigoner uten grunnlag i de 1500 års forutgående kirke- og teologihistorie.

Først til det historiske: Det er riktig at ‘Sola Scriptura’ som slagord oppsto med reformasjonen. Men saken er like gammel som Bibelen selv, dvs. eldre en kirken. Bibelen forbyr uttrykkelig «å legge til eller trekke fra» det som står skrevet (5 Mos 4,2; Åp 22,18). Paulus lærer menighetene «ikke å gå ut over det som skrevet står» (1 Kor 4,6). Og Judas skriver at troens sannhet er gitt «en gang for alle» (Jud v. 3). Forsamlingen i Berøa var forbilledlig idet den prøvet det som ble forkynt på Skriftens ord (Apg 17,11).

Når slagordet ‘Skriften alene’ oppsto, var det i møte med en tradisjonsutvikling i middelalderen som førte til konflikt mellom Bibelen og tradisjonen. For en from munk som Martin Luther var det utenkelig at kirken kunne ta feil. Det kom som et sjokk på ham da han ble tvunget til å se i øynene at senmiddelalderens katolske lære på en rekke områder sto i konflikt med Bibelen. Og han ble tvunget til å velge: Er det Bibelen eller kirken/tradisjonen som er øverste autoritet? Reformasjonen valgte med Luther å stå fast ved at Skriften alene er høyeste autoritet i troens saker.