Selvskryt i dugnadsdrakt

Generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp (KN) er blank i øynene og tar fram språkets spenstigste svulstigheter etter «tidenes TV-aksjon». Men hvor fantastisk er det at verdens rikeste rikinger skraper sammen noen slanter så flere av verdens fattige kan få rent vann?

240 millioner kroner ble søndag samlet inn til KNs prisverdige arbeid for noe de fleste av såkalte «giverglade nordmenn» tar for gitt.

Er dette noe å skryte av? Er det ikke heller pinlig lite?

Selvsagt kommer det an på øynene som ser, og kroneverdien går som kjent nedover fra år til år: Justert etter 2008-kroner er det fortsatt Leger Uten Grensers innsamling til «De glemte krisene» i 2006 som topper listen, tett fulgt av årets aksjon til KN.

Sammenlignet med andre aksjoner er det forståelig at Anne Marie Helland smiler bredt og er fornøyd.

Men mener hun virkelig at «dette er helt utrolig»? Det var nemlig det hun sa til NRK mandag morgen.

Under de første TV-aksjonene på 70-tallet satt mange av oss klistret til skjermen fra formiddag til kveld. Opptellingen var like spennende som cupfinalen, og kjente artister som ofret søndagen for den gode sak fikk heltestatus i de tusen hjem.

Som de fleste medietilbud er TV-aksjonen blitt en vane. Vi klarer ikke helt å skille det ene året fra det andre, og vi bytter kanal hvis visesangen blir for kjedelig. Programlederne er kanskje nye år for år, men har allerede operert i så mange andre programmer at vi ikke helt vet om det er Sportsrevyen eller Skal vi danse vi ser på.

Like forutsigbar er nyhetsjournalistikken som omgir den årlige oppvisning i norsk selvgodhet. Jeg har ikke sjekket, men vedder 47 kroner på at generalsekretæren i Nasjonalforeningen for folkehelsen i fjor sa akkurat det samme som KN-sjefen sa mandag, nemlig at innsamlingsresultatet var like fantastisk og utrolig som det har vært i alle år.

Men hvorfor overlever dette sanseløse selvskryt når gjennomsnittsnordmannens «offer» ikke er nok til å finansiere en god kopp kaffe på Starbucks eller en middels pølsemeny på Esso?

At programlederne på NRK hausser opp sitt eget prosjekt, er kanskje ikke så rart. Mer underlig er det når lederne i landets frivillige organisasjoner forsvinner inn i den samme retoriske tåkeheimen og går av skaftet i sin omtale av søkkrike nordmenns årlige rydding av lommerusk.

De fleste av disse lederne er fornuftige mennesker med erfaringer fra den tredje verden. I sitt stille sinn må de for lengst ha avslørt at ordet giverglede i denne sammenhengen kan defineres som gleden ved å slippe å gi så det svir.

Neste år det Regnskogfondet sin tur til å ta fram superlativene. Leder Dag Hareide har allerede kalt tildelingen «vidunderlig» og har dermed funnet sin naturlige plass i en seiglivet begeistringstradisjon.

Nei, da er det mer svung over fem år gamle Olve Kartveit Rolfsnes fra Bergen. Han har samlet inn panteflasker til en verdi av 5.665 kroner og gitt pengene til TV-aksjonen.

Et forbilde for oss pingler i 47-kronersklassen!